KONSERT: Dirty Pretty Things, Enga Scene, Øyafestivalen – Middelalderparken, Oslo, fredag 8. august 2008Pretty Boring Things
<pErkebritiske Dirty Pretty Things ga Øya-publikummet en uspennende konsert.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vil ikke stå tilbake som årets beste Øya-konsert
Dirty Pretty Things slapp sin andre langspiller «Romance At Short Notice» for få uker siden. Albumet ga kanskje et lite hint om hvor det skulle bære med Carl Barat og kompani på en norsk festivalscene. For verken albumet eller liveutgaven av Dirty Pretty Things kan kalles spesielt overbevisende.
Med tanke på Barats fortid som kollega med skandaleomsuste Pete Doherty i The Libertines, så skulle man kanskje tro at han med sitt nye band var i stand til å imponere mer enn sin gamle makker. Men det Doherty har levert med sitt Babyshambles, både på plate og i konsertsammenheng, overgår det meste fra Barats band med stor margin.
Dirty Pretty Things er som nevnt innledningsvis et erkebritisk band med solide referanser til britpop-scenen, men som også nikker bakover i tid til storheter som The Jam og The Clash. Influensen kan også til en viss grad spores i bandets musikk. Men så er det på samme tid fryktelig langt opp til de gamle heltene, som Dirty Pretty Things knapt når opp til anklene på.
Konserten de serverte på hovedscenen i Middelalderparken vitnet om at dette kanskje er et band som vil noe, men som ikke får det helt til. Verken låtmateriale eller sceneutstråling kan måles med det meste vi til nå har sett fra Enga Scene - eller noen av de andre for den saks skyld - under årets festival, og da sier det seg nesten selv at heller ikke publikum lot seg rive med med unntak av de aller ivrigste lengst fremme ved scenen.
Trommis Gary Powell ser mer engasjert ut enn hvordan det låt
Bandet er aldri direkte dårlige, men de spiller bare fra seg uten antydning til å være spesielt engasjerte i hva de gjør. Legg til at det er svært lite med Dirty Pretty Things' låter som skiller dem fra hverandre, og etter tre kvarter med en strøm av toner som med få unntak høres mer eller mindre identiske ut, så kan ikke denne konserten forsvares med høyere karakter.
Les mer musikk her
