Et siste triks

Vi er ikke lenger i et univers der heltene bare er gode. Christopher Nolan leverer den mørkeste Batman-filmen hittil. Dette er en film om en voksen helt for voksne.

I det vi møter Batman holder han fortsatt på å finne ut hvem han er og hvilken rolle han skal spille. Han er en sårbar helt, men i stedet for å gjøre ham myk og sjarmerende slik som Spiderman, har Batman blitt hard og dyster av kampen han kjemper.

Tyngende mørke

«You complete me», sier Jokeren, og det gjelder i høyeste grad den andre veien også. Når Batman bekjemper sine fiender blir de også en del av ham. Arrene de gir ham blir en del av kroppen hans, og det mørket han bekjemper blir en byrde han må bære. Han er tynget, men hvor går hans bristegrense?

I «The dark knight » er Batman en ukonvensjonell helt. Han tar tvilsomme avgjørelser, og har ingen skrupler med å skade mennesker for å tjene et større gode. Det gjør ham til en vanskelig person å forholde seg til. Som karaktervitne og en slags rådgiver har han butleren Alfred i Michael Caines skikkelse. Jeg er likevel ikke overbevist nok til å gi Batman min støtte. Han er en skyggefull herre.

Batman eller Bruce Wayne?

Er Batman Bruce Waynes alter-ego, eller er Bruce Wayne alter-egoet til Batman? Kontrasten mellom de to er spennende. I filmen kan det se ut til at begge skikkelsene er forkledninger. I den ene som Gothams dystre forsvarer og den andre som sjarmerende slesk milliardær. Christian Bale er god i begge rollene. Han er både mørk og tillitsvekkende, selv om Batman-drakten får ham til å se ut som en stiv plastikk-figur i samspill med den løsslupne Jokeren. Stemmen er en katastrofe. Med svart stiv maske og mørk datamanipulert stemme minner Batman til tider om en parodi på Darth Vader. Stemmen må bort, og drakten må bli løsere.

Karakterutviklingen til Batman blir likevel aldri helt forløst i filmen fordi fokuset mesteparten av tiden ligger på det som skjer rundt ham. Dette er Jokerens film og påfunnene hans er konstant distraherende. I Tim Burtons «Batman» var det aldri et problem fordi Jokeren, som drapsmannen til Bruce Waynes foreldre, var en del av Batmans livshistorie og dermed også hans indre drama.

Christopher Nolan har valgt å løsrive Jokeren fra hans personlig forbindelse til Batmans liv. Avgjørelsen innebar et offer, men det fungerer likevel sinnsykt godt, og da mener jeg sinnsykt i bokstavelig forstand.

Glem skuespilleren

Jokeren i Heath Ledgers skikkelse er så kraftfull og deilig ond som bare en skurk på kino kan være. Det er en vond galskap der som både er befriende og dypt skremmende. Ledger har en grovkornet manisk stemme og et kroppspråk som en forpint spellemann. Dyktig kamerabruk får ham til å fremstå som en truende katastrofe. Ledger får vist en ny side av seg selv som skuespiller, og han går inn i karakterens mørke galskap med en selvsikkerhet som vanligvis er forbeholdt eldre og mer erfarne skuespillere.

Det sies at en god skuespiller får deg til å glemme hvem han egentlig er. Heath Ledgers gryende status som død legende har gjort hans eget renommè sterkere, men det har også vært en prøvelse for hans evne til å overbevise i en rolle. Hans tolkning av Jokeren er ikke verdt å se først og fremst fordi Heath Ledger er død, men fordi han får deg til å glemme det.

Glitrende ensemble

Når det gjelder de øvrige skuespillerprestasjonene er filmen et frembragende lagarbeid. Birolleinnehavere som Gary Oldman, Michael Caine og Morgan Freeman har ikke fått så mye å tygge på, men de etablerer et trygt og stabilt univers i Gotham City. Oldman er nærmest ugjenkjennelig som politimannen James Gordon. Det er uvant å se ham som hederlig og snill, men han gir filmen både hjerte og moralsk kompass.

Regissør Christopher Nolan og hans bror Jonathan Nolan har skrevet manuset til filmen. Det er en nokså ordinær superhelt-historie, og selv om den reiser interessante etiske problemstillinger vil jeg si at den er ganske grunn. Det som likevel løfter filmen er en intelligent og vittig dialog som blir gjort levende av svært dyktige skuespillere. To og en halv time er likevel litt for lenge.

Maskulin

Maggie Gyllenhaal gjør en solid rolle som Rachel Dawes, Bruce Waynes romantiske interesse. Hun er smart, tøff og vakker på sin egne litt sære måte. Det blir likevel et veldig mannsdominert univers. Jeg mener ikke at filmen skulle vært mykere og mer romantisk, men alle kvinnene kommer på en måte til kort i denne filmen. Jeg syntes at det er problematisk og skuffende at de bare fremstilles som ofre og spillebrikker som lett kan feies til side.

Filmens sterke maskulinitet fungerer likevel både som en svakhet og styrke. Christopher Nolan kjører en stødig regi. Filmen har et nesten poetisk hardt og realistisk uttrykk. Interiørene er grove og sofistikerte, og kjøretøyene det samme. Gadgetsene er der, men de tar aldri fokus vekk fra handlingen i filmen. Det gjør heller ikke effektene. «The dark knight» er mindre tegneserie og mer James Bond, men heldigvis ikke like glatt.

Finn mer informasjon om film og kino på Startsiden.