Foto: Scanpix
KONSERT: Neil Young, Orange Scene, Roskildefestivalen - Roskilde, Danmark lørdag 5. juli 2008Gedigent!
<pSeint lørdag kveld spilte Neil Young på Roskilde-festivalen. 11. august spiller han i Oslo Spektrum. Gled dere, Oslo!</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Få artister klarer å fange så mange fans fra så ulike generasjoner som Neil Young. Lørdag viste han hvorfor, med en to timer lang konsert som bød på alt en rockfan kan drømme om: fra majestetiske og skurrende utblåsninger, til vare akustiske stemninger, og hele veien med en melodisk åre de aller fleste bare kan misunne den 62-årige kanadieren.
Fullt kjør fra start
Vi fikk et varsel allerede med den gnistrende åpningslåten «Love And Only Love» om at dette kunne bli en kveld av de sjeldne. Og vi kunne strålende fornøyd konstatere at det ble det, da Neil Young to timer seinere takket for seg med en sitrende versjon av John Lennons syrehyllest «A Day In The Life». Derimellom kunne vi glede oss over både elektrisk skurrende godbiter og en halvtime viet den akustisk vare siden av Neil Young.
Symptomatisk for kvelden var at Neil Young ikke ønsket å gå rundt grøten, men helt fra første tonen av «Love And Only Love» viste hvor skapet skulle stå. Med skurrende driv og voldsom energi gikk han rett i strupen på de rundt 50.000 tilskuerne, der han manisk vred og vrengte på gitarstrengene som om det var om livet å gjøre. Og da intensiteten og spillegleden i de etterfølgende «Hey Hey, My My» og «Powderfinger» var av samme kaliber, innså vi raskt at det lå an til en minnerik kveld.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVidt spenn
Ved tidligere elektriske runder har Neil Young gjerne hatt med seg sine gamle kompiser i Crazy Horse. Denne gangen var de erstattet med The Electic Band, som med en moden snittalder i nærheten av sjefen sjøl fulgte ham trygt og godt gjennom den to timer lange seansen - fra en frenetisk versjon av «Spirit Road» tidlig i settet til en sitrende «Words» nesten to timer seinere.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNoe av det som fascinerer mest med Neil Young, er at han forflytter seg helt ubesværet fra det vare akustiske hjørnet til den overstyrte elektriske rocken, hele tida godt bevæpnet med sanger som innbyr til luftgitarekstase eller allsang. Så også i Roskilde, hvor en elektrisk feiring av Bob Dylans «All Along The Watchtower» ble etterfulgt av den akustisk like såre som vakre «Oh, Lonesome Me».
Den innledet da også en akustisk avdeling som ga oss blant andre «Mother Earth», «Needle And The Damage Done» og ikke minst en nydelig versjon av «Heart of Gold», før Neil Young med «Words» fant tiden moden for igjen å skru opp tempoet, volumet og elektrisitetsnerven på seiersetappen inn mot mål.
Artikkelen fortsetter under annonsenIkke AFP!
Evigunge Young, og for alltid Young. Klisjeene står i kø, når det gjelder å formidle den styrken og posisjonen Neil Young innehar i musikkens verden. Men for en gangs skyld skjuler det seg også et reelt innhold bak klisjeene om legenden som fyller 63 år i november. La oss for guds skyld håpe at han ikke tar AFP!
Korreksjon: En låttittel var feil, nå korrigert til «Needle And The Damage Done». Red.
