The Hold Steady: «Stay Positive» (Rough Trade/Indie)Genial gubberock

Tad Kubler (t.v.) og Craig Finn på Mono i 2007 (Foto: Stein Olaussen)
Tad Kubler (t.v.) og Craig Finn på Mono i 2007 (Foto: Stein Olaussen)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<p«We're gonna feel something this summer», forteller verdens beste rockband deg på «Stay Positive». Damn right.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Stay Positive»«Stay Positive»

La det være sagt med en gang: The Hold Steady er verdens beste rockeband akkurat nå. Det finnes bøttevis med fantastiske band innen metall, indierock, indiepop, hip hop og electronica, men hvis det er rock du vil ha, er det The Hold Steady du skal gå til.

The Hold Steady spiller det man kan definere som gubberock. Det høres kanskje ikke så positivt ut, men fyttikatta, så bra de gjør det. De har fortellerevnen til Springsteen, ambisjonene til Meat Loaf, gitarene til Thin Lizzy, energien til The Replacements og forsoffenheten til The Pogues. Men i motsetning til de fleste bandene som The Hold Steady kan sammenlignes med, har disse karene en ungdommelig energi og utstråling som forsvant fra de andre bandene omtrent da Mørket la seg over Kanten av Byen og Flaggermusa fløy ut av Helvete en gang på søttitallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Åpningslåta «Constructive Summer» flommer over av håp, forventinger og positiv energi som skytes ut av Tad Kublers gitarer, spyttes ut av Craig Finns snerring og flommer fra Franz Nicolays piano. «We're gonna lean this ladder up against the water tower / climb up to the top and drink and talk». Hva er vel bedre enn å ha en hel sommerferie foran seg, full av muligheter til å gjøre alt eller, like fristende, ingenting? The Hold Steady klarer å formidle denne følelsen på mesterlig vis, og det er godt mulig dette er årets låt. Gåsehud. Hver gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den positive energien gjenfinnes også i tittellåta som byr på allsangrefreng i stil med «Chips Ahoy» fra den forrige plata. (De mer nerdete av oss vil også nyte at denne låta er full av små referanser til tidligere The Hold Steady-låter - herlig frekt). Men The Hold Steady har hele veien vært opptatt av begge sidene av festingen, ungdommen og leflingen med rusmidler som de synger om - etter enhver fyllekule venter en ny dag truende, og ungdommelig energi avløses av problemer og usikkerhet. «Stay Positive» er, tittelen til tross, intet unntak. «Lord, I'm Discouraged» er likevel kanskje det beste eksempelet på akkurat dette, en vakker ballade om et forhold som trues av den enes rusavhengighet:
«Lord, I'm discouraged
She ain't come out dancing for some time
And I try to light candles
but they burn down to nothing
she keeps coming up with excuses and half-truths and fortified wine»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Craig Finn er en stor poet. I sin sjanger kanskje den største siden Springsteen. Hans snøvlende stemme tryller fram vidunderlige små historier og portretter av personer og hendelser. Konseptalbumet «Separation Sunday» er i en klasse for seg selv når det gjelder tekstene. På fengslende vis fortalte den plata historien om det trøblete livet til ungjenta Hallelujah ('Holly') og karakterene hun møtte underveis.

«Stay Positive» er ikke et konseptalbum (tror jeg), og ligner i så måte mer på bandets forrige album «Boys and Girls in America». Historiefortelleren Craig Finn er i storslag denne gangen også, noe som vises til fulle i «Both Crosses» (som også handler om Holly) og, ikke minst, «One For The Cutters».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Both Crosses» og «One For The Cutters» demonstrerer i tillegg til Finns briljante lyrikk også bandets evne til å fornye seg. Førstnevnte byr på orgel-, theremin- og banjokrydret akustisk ørkenrock, og skiller seg markant fra The Hold Steadys tidligere låter. Låta er utrolig stemningsfull, og funker som fy. «One For The Cutters» er en slags dramatisk murder ballad som drives av Franz' harpsichord og piano, og krydres av smakfulle gitarakkorder og mandolin. Det låter annerledes, men det er historien og teksten som står i sentrum, og The Hold Steady drar også i land dette lille krumspringet uten noen problemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som om ikke musikken var grunn god nok, er man nødt til å elske The Hold Steady for å være den gjengen halvveis avdankede antihelter de er. Bassist Galen Polivka jobber til vanlig som bartender, tangentist Franz Nicolay ser ut som Salvador Dalí, og Craig Finn og Tad Kubler (begge med fartstid fra bandet Lifter Puller) ser ut som et par gatepoeter. De er seg selv, de følger ingen trender, og driver med det de liker best: Rock. Jeg hadde gleden av å prate litt med Kubler da de spilte på Mono i fjor vår, og må innrømme at jeg sjelden har møtt en så hyggelig fyr.

Foruten de nevnte krumspringene byr «Stay Positive» på klassiske The Hold Steady låter. Lytteren serveres drivende rock, knallgode tekster krydret med små referanser (til alt fra Bibelen til Led Zeppelin-låter), elskverdige gitarsoloer, Roy Bittan'sk pianoføring og en nerve man sjelden hører maken til nå til dags. At dette albumet står litt tilbake for «Separation Sunday» skyldes mest at den plata er så inni granskauen bra. The Hold Steady er verdens beste rockeband, og redder trolig sommeren min.

(«Stay Positive» er tilgjengelig på iTunes og bandets MySpace nå, og slippes på CD (med tre bonusspor) 14. juli. Bonussporene er ikke vurdert i denne anmeldelsen.)

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her