Ekte hattrick
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Med sin, nå fullførte, California-trilogi har gitaristen/ låtskriveren/ produsenten, og nå også forfatteren, Ryland Peter Cooder (61), skapt et populærkulturelt storverk.
Denne uka er del tre, plata & romanen «I, Flathead» ute i butikkene. Er du blant dem som har sett frem til utgivelsesdatoen, har du sikkert de to første utgivelsene, «Chávez Ravine» (2005) og «My name is Buddy» (2007) på hedersplass i platehylla også.
Aller først; «I, Flathead» er den av disse tre platene som plasserer seg nærmest de klassiske Ry Cooder-platene fra 70-80-tallet som skaffet gitaristen hans evigvarende status som like deler gitarfantom og musikketnolog.
Selve betegnelsen «Flathead» skriver seg fra en spesiell bilmotortype og er således kodeord for en hel bilkultur, der bilrace er sentralt. Hovedpersonen i Cooders «I, Flathead» er racerbilsjåføren og countrymusikeren Kash Buk ( ..hm..Johnny Cash, Buck Owens..). Romanen som medfølger deluxe-utgaven av «I, Flathead», er Cooders fiktive Kash Buk memoarer. Der går Cooder inn i sjargongen og miljøene som preget Californias honky tonk-musikklandskap og bilkultur på tidlig 60-tall. Men det er fullt mulig å få stort utbytte av denne historien bare ved å lytte til de fjorten sangene på CDen også.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenCooder har strippet ned antallet musikere som bidrar fra de to forgjengerne, på mange kutt er det bare trioen Ry Cooder, sønnen Joachim Cooder (trommer) og Rene Camacho (bass) som spiller. Innimellom dukker kjente navn fra Cooders musikalske verden opp; trommeslageren Jim Keltner, trekkspilleren Flaco Jimenez og sangerinnen Juliette Commagere.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen så godt som tvers igjennom dreier det seg om konsise sanger som uten videre kunne vært plassert på plater som for eksempel «Chicken Skin Music» (1976), «Bop til you Drop» (1979) eller «Get Rhythm» (1987).
Den sistnevnte hentet selvfølgelig tittelkuttet sitt fra Johnny Cash´ femtitallsklassiker og satte søkelyset på låtskriveren Johnny Cash på et tidspunkt da hans rolle i populærmusikken var i ferd med å bli redusert til en utrangert countryartist. Et overlegent utslag av Cooders evner som sosialt bevisst musikkurator. Som kjent tok Rick Rubin Cooders hint seks-syv år senere.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå «I, Flathead» finner vi sangen «Johnny Cash», som tungt refererer Cash´ egen «Hey Porter».
«Steel Guitar Heaven» er en odé til countryhistoriens mange superbe pedal steel/ steel-gitarister og aktivitetene deres i Guds egen honky tonk.
Da jeg intervjuet Cooder i forbindelse med utgivelsen av «Chávez Ravine», fortalte han meg at han drev på med å lære seg å spille pedal steel gitar. Han spratt opp fra bordet vi satt ved og demonstrerte, skrattende, hvor vanskelig det var å spille pedal steel stående som en konvensjonell gitarist!
«Ridin´ with the Blues» vil få nakkehårene til å reise seg på fans av Cooders tøffere grep. Keltner legger ned en kanon rytme-figur i bunnnen. Påfølgende «Pink-O Boogie» holder koken oppe, Kash Buk, svinger seg på dansegulvet med skarpe stikk mot Cooders favoritt hatobjekt, den svært tvilsomme FBI-direktøren J. Edgar Hoover.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
«Fernado Sez» er en lystelig krangel mellom Kash Buk og hans meksikanske dekkleverandør, med en groovy meksikansk mariachi-marsj i bunnen, inkludert blåsere.
«Spayed Kooley» handler om bikkja til Buk, oppkalt etter western swing-legenden Spade Cooley, som havnet i fengsel på begynnelsen av 60-tallet etter å ha drept kona si. (Spade Cooley var faktisk bestefaren til Mike Cooley, sanger/ gitarist i snart Norges-aktuelle Drive-By Truckers).
«Flathead One More Time» maler opp en drømmende Kash Buk, Jon Hassell (trompet) og Gil Bernal (tenor sax) bidrar til jazza film noir stemning.
Mot slutten møter vi en mimrende Kash Buk («5000 Country Music Songs») som har måttet ta inn over seg at karrieren som countrylåtskriver ikke har blitt så innbringende som han håpet på.
«Chávez Ravine» satte søkelyset på en meksikansk kultur som ble valset ned for å bygge en fotballstadion i Cooders hjemby, Los Angeles, på 50-tallet, «My name is Buddy» er det politiske oppgjøret med McCarthy-æraen, pakket inn i historien om en fagforeningskatt og «I, Flathead» er et dypdykk inn i arbeiderkulturen i 60-tallets California. Til sammen utgjør de et mangefasetert og episk bilde av det kulturelle landskapet som Ry Cooder selv senere stemte sin unike gitar til.
Nonesuch/ Warner bør strengt tatt sette sammen alle disse tre platene til en musikklitterær boks. Med gullskrift på ryggen. Så flott er dette.
