En praktutgivelse
Dennis Wilson: «Pacific Ocean Blue» (Caribou/Legacy Epic/SonyBMG)En praktutgivelse
Dennis Wilsons solodebut er ute i ny utgave. Et praktutgivelse ifølge vår anmelder.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Pacific Ocean Blue»
Skulle du være en over middels popinteressert alien som tilfeldigvis landet på jorden i midten av juni i det herrens år 2008, ville du kunne bli narret til å tro at samtidens største popstjerne verken heter Madonna eller Robbie Williams. Men derimot lød det lett generiske, men samtidig popkongelige navnet Dennis Wilson.
Gjenutgivelsen av den eneste soloplaten den tidligere The Beach Boys-trommeslageren, som druknet ved Marina Del Ray i sin hjemby, Los Angeles i 1983 (39 år gammel), fikk surret seg til å gi ut, er omfattet med en medial oppmerksomhet uten sidestykke.
De siste årene har jakten på såkalte «burried treasures», nedgravde skatter i rock- og pophistorien tiltatt i styrke. Det dreier seg om plater som av forskjellige grunner, i mange år, ikke har vært tilgjengelige i et kommersielt distribuert format. Gode eksempler fra de seneste årene har vært Neil Youngs «On The Beach» og The Mamas And Papas-sanger John Phillips solodebut, «John, The Wolfking Of L.A.».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDennis Wilson var, som vi alle nå vet, Beach Boyen som faktisk surfet, som faktiskt levde livet i the fast lane, slik mytene i Beach Boys-sangene beskrev det. En kar så sulten på livet at han selv innså at det ikke kunne holde, men mente det likevel var best å forsyne seg grådig av så lenge det varte.
Musikken til storebror Brian Wilson, Beach Boys' alltid residerende geni, dreide seg ofte om å utvikle lettfattelig popmusikk til uanede ambisiøse høyder. Undertegnede er av den oppfatning at ikke all musikken som ble stemplet Beach Boys var like fantastisk, og er kanskje noe mer forbeholden til den kanoniseringen som Brian Wilson har vært gjenstand for i de senere år.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDennis Wilson hadde antakelig også en smule anstrengt forhold til familieforetakendet, og benyttet sine fortrinn, godt utseende og velutviklet gi-faen-holdning til å gjøre opprør. Med årene ble tydelig at Dennis faktisk kunne spille trommer og andre instrumenter og at han også var svært kapabel som låtskriver.
Artikkelen fortsetter under annonsenMidt i denne kreative modningsprosessen, i 1968, plukket Dennis opp et par haikende jenter på highwayen i L.A. Helt feil jenter skulle det vise seg. Da han plukket dem opp for andre gang, og tok dem med seg hjem, viklet han seg inn i det verst tenkelige scenariet. Dennis lot jentene være alene hjemme mens han selv dro i studioet. Da han kom hjem igjen var stua hans full av unge jenter, og ikke minst, mannen som skulle vise seg å være jentenes «åndelige leder»; Charles Manson . Er du interessert i mer om forbindelseslinjene mellom Dennis Wilson, produsenten av «Pacific Ocean Blue», Gregg Jakobson, og Manson-banden, anbefaler jeg boka «Helter Skelter», tidenes mestselgende «true crime»-bok forfattet av aktoren i Manson-saken; Vincent Bugliosi.
I følge Wilsons nærmeste klarte Dennis aldri å legge bak seg det faktum at han i en kort periode var involvert med den morderiske sekten som stod bak de sjokkerende Tate-LaBianca-drapene i Los Angeles på sensommeren i 1969.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er grunn til å tro at erfaringen bidro til å forsterke de mørkere sidene ved Dennis' personlighet og musikken han skapte.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Pacific Ocean Blue» kom ut i 1977, og fikk faktisk god oppmerksomhet for sitt ambisiøse anslag, orkestreringer og store korarrangementer, som skilte seg fra Beach Boys-musikken og skaffet Dennis en egen musikalsk identitet. Plata solgte til og med bedre enn samtidige Beach Boys-utgivelser.
Arbeidet med oppfølgeren, planlagt titulert «Bambu», disintegrerte i takt med Dennis Wilsons eget liv. Det er restene av dette årelange arbeidet som fyller den andre disken på denne praktutgivelsen.
For ytterligere fordyping i Dennis Wilsons korte, men begivenhetsrike liv, anbefales Monte Hellmans road-movie fra 1971, «Two-Lane Blacktop», der Dennis spiller «The Mechanic» sammen med, også spillefilmdebutant James Taylor og Warren Oates.
