Aimee Mann: «@#%&*! Smilers» (Super Ego/Bonnier Amigo)Fargerik Mann

Fargerik Mann
Fargerik Mann
Artikkelen fortsetter under annonsen

«@#%&*! Smilers» er en langt mer behagelig plate enn hva den teite tittelen skulle tilsi.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«@#%&*! Smilers»«@#%&*! Smilers»

Aimee Mann er ute med sitt syvende soloalbum, og som på de fleste av hennes tidligere utgivelser, leverer 47-åringen atter en gang varene.

Albumet åpner godt på tradisjonelt Mann-vis med «Freeway», en smyger av en åpningslåt som umiddelbart antyder en høy standard for resten av albumet. Neste spor ut, «Stranger Into Starman», er en mer nedpå affære; nakent arrangert med piano, gitar og strykere.

Men det er når Aimee øker tempoet litt, samtidig som hun tråkker over i det mer country-aktige at hun virkelig er i sitt ess. Åpningssporet er et av disse, «Looking For Nothing» et annet. Her går hun i countrydronningen Emmylou Harris' fotspor.

Ellers beveger Aimee seg i flere musikalske retninger på dette albumet, og trakterer det meste med stødig hånd. Hennes singer/songwriter-røtter er en tydelig rød tråd fra start til slutt, men aller tydeligst i nydelige «Phoenix», «Columbus Ave.» og «Little Tornado». Tidvis føles det ellers som hun plutselig er tilbake i sitt gamle band 'Til Tuesday (som i popflørten «Borrowing Time»), mens andre steder fremstår hun som en sofistikert utgave av Burt Bacharach («It's Over»).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Låtene er det stort sett Aimee Mann selv som har skrevet, mens hun har samarbeidet med henholdsvis Gretchen Seichrist («Medicine Wheel») og atter en gang med Grant-Lee Phillips («True Believer»).

«@#%&*! Smilers» er kanskje ikke Aimee Manns aller sterkeste utgivelse, og må nøye seg å stå i skyggen av «Mangolia»-soundtracket (1999) og mesterlige «Bachelor No. 2, Or The Last Remains Of The Dodo» fra 2000. Albumet er ellers jevnere og derfor også sterkere enn forløperne «The Forgotten Arm» (2005) og «Lost In Space» (2003).

Konkludert er «@#%&*! Smilers» et fargerikt album med utelukkende sterke låter. Dessuten fengsler Aimee Mann lytteren med sin behagelige og forførende stemme, noe som på ingen måte trekker ned. Anbefales!

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her