Opeth: «Watershed» (Roadrunner/Bonnier Amigo)Favner stadig bredere

Stockholmsbandet Opeth, der låtskriver, gitarist og vokalist Mikael Åkerfeldt hele tiden har vært høvding, var lenge en godt bevart skatt for kjennere av teknisk death metal. Mikael er kjent for å ha en av de råeste stemmene innen faget og instrumentalt kan bandet ta pusten fra de fleste.

Et annet kjennetegn på Opeths musikk har hele tiden vært en sikker meloditeft, der de har latt vakre, mollstemte partier bryte med det ellers brutale uttrykket. Åkerfeldt har også med tiden vist seg å være en dyktig sanger, noe som har fått mer og mer plass for hver utgivelse.

I 2002 slapp Opeth platen «Deliverance», som var spekket med tung, progressiv dødsmetall. Året etter kom oppfølgeren «Damnation», der bandet utelukkende viste frem sin melodiøse, stemningsfulle side med et lydbilde stint av vakker mellotron.

Da «Ghost Reveries» kom for tre år siden var det fortsatt dødsmetallbandet Opeth som regjerte, men de tok også hensyn til den nye fanskaren de hadde fått med «Damnation». På «Watershed» tar de dette enda lengre, noe som innebærer at platen fremstår som en samling av det beste fra de to tidligere nevnte motpolene. En slik «alt-i-ett pakke» skaper en fantastisk dynamikk og gir utgivelsen svært lang holdbarhet.

Opeth lager uansett ikke «Ti i skuddet» musikk, platen trenger med andre ord en god del runder før materialet slår rot i bevisstheten. Selv har jeg alltid hatt mest sans for deres brutale produksjoner, men «Burden» er et så vakkert stykke musikk at jeg er nødt til å gi meg over. Innledende «Coil» og «Porcelain Heart» er også flotte stykker i samme kategori.

Death folket får sitt med «Heir Apparent», «The Lotus Eaters» og «Hessian Peel», tre lange, progressive komposisjoner som bør tiltale bandets eldre fans. Produksjonen er luftig og får frem detaljene i musikken, noe som er avgjørende særlig i de mest tekniske partiene.

Det roligere materialet stinker 70-tall, og jeg mistenker Åkerfeldt for å ha en relativt stor bunke progutgivelser fra denne perioden. Bandet viser også en lekenhet i fremføringen som kjennetegnet flere skapende krefter fra den gang da. På slutten av «Burden» fortsetter for eksempel Åkerfeldt å spille fingerspill på gitaren mens noen stemmer den ned.

Opeth skaper musikk for folk som er godt over gjennomsnittet interessert, men denne gangen er det altså så variert at jeg tror nedslagsfeltet vil øke betraktelig. «Watershed» utropes herved til årets beste så langt.