Hat er hat

Illustrasjonsfoto: Scanpix
Illustrasjonsfoto: Scanpix 
Artikkelen fortsetter under annonsen

Å erkjenne at rasismen eksisterer i Norge og i oss selv er så ubehagelig at fantasien får vinger.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Lundes luke:

Henrik Lunde jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter.

Han har også fast spalte hos ABC Nyheter. Les flere Lundes luke her.

Rasisme har igjen kommet på dagsordenen i den offentlige debatt i Norge og det ville vært fint å kunnet si at vi har kommet videre. Men etter å ha jobbet mot rasisme i 20 år er det en anelse deprimerende å se hvordan vi danser den samme dansen om og om igjen.

De samme frontene står der fortsatt. Antirasistene påpeker rasismen som foregår hver dag og motparten av ulike art benekter fortsatt problemets eksistens.

Det er forunderlig å bli møtt med så intenst raseri når man fremmer synspunkter om rasisme, som den storm som oppstod da Antirasistisk Senters leder Kari Helene Partapuoli skrev innlegget "Det bor en rasist i oss alle" der hun poengterte fordommer og gruppetenkingens almennmenneskelighet. Vi har alle slike tanker i hodet og utfordringen blir å erkjenne at vi har det og ikke la fordommer og fantasier styre våre handlinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Telefoner og mailer haglet fra rasende mennesker som ville ha seg frabedt å bli stemplet som rasister, muslimhatere eller antisemitter. Poenget var ikke å rasist-erklære den samlede majoritetsbefolkning, men å fremme en erkjennelse av at ingen er så ranke og rene som vi selv tidvis kan innbille oss selv at vi er.

Rasismen forandrer seg i takt med resten av samfunnet og tar nye former og finner nye veier, men basis ligger like fast i dag som for 100 år siden. I bunn ligger frykt og hat basert på en generaliseringsprosess der individer puttes i samme bås og tilskrives negative egenskaper. De fryktsomme viker unna, lar være å ansette, lar være å sette seg ved siden av på bussen, leier ikke ut, eller de krysser gaten. De hatefulle angriper sine utvalgte objekter med ord og handling.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette ligger som et grunnfjell for hatvold, diskriminering og utestengelse. Det er så ubehagelig å tenke på at mange forsøker med alle midler å hindre at bjella henges på katten: "Det er ikke rasisme, men fremmedfrykt." "Det er ikke rasisme, bare forskjellsbehandling." "Rasismebegrepet er utvannet, misbrukt, ubrukelig og dessuten finnes det egentlig ikke rasisme i Norge, og skulle det forekomme rasisme likevel så er det innvandrernes skyld."

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bortforklaringene er like mangfoldige som rasismens uttrykk, og antar tidvis en desperat instensivitet. Å erkjenne at rasismen eksisterer i Norge og i oss selv er så ubehagelig at fantasien får vinger.

Alle rasismens varianter har sine særegne forklaringsmodeller om det er antisemittisme, muslimhat eller rasisme. De eksisterer paralellt og et fokus på det ene må ikke fortrenge det andre. Selv om islamofobi eller muslimhat er mest i fokus i 2008, så blir det ikke mindre rasisme eller jødehat av den grunn. Det gir liten mening å rangere alle diisse former for fordomsfull gruppetenking, men at de eksisterer i den norske offentlighet og vårt dagligliv kan ikke benektes med troverdigheten i behold.

Diskusjoner omkring hvilke ord vi skal bruke om det som faktisk skjer er viktige, men hat er hat uansett.