Lyttelua 51(Kaffe på senga)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Espen A. Amundsen: musikkansvarlig ABC Nyheter
Squeeze: Sweets From A Stranger
I flommen av punkere, nyveivere og nyromantikere erobret Squeeze mitt negliserte pophjerte på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet. Britiske musikkpresse kastet Glenn Tilbrook og Chris Difford i været og utropte dem til Storbritannias nye Lennon/McCartney. Tøvete selvfølgelig; Tilbrook/Difford var ganske enkelt Storbritannias beste Tilbrook/Difford. Noe som i seg selv var og er godt nok.
- «Black Coffee In Bed», din kråkehjerne. Lyttelua ligger på sofaen med termometret i øre og dyna trukket opp til den øverste sømmen.
- Låta der Elvis Costello korer, din kjipe kødd.
- Hva med den?
- Den er på «Sweets From A Stranger». Lua ser på meg med Nils Arne Eggen-blikket sitt .
- Tror du ikke jeg vet det?
- Så skriv det da din gladkristne hyene. Kom til på poenget, for helvete. Trur u leser'n har hele da'n eller. Dem er som trekkfugler vet du, trekker seg unna når alle vinduene står åpne og såkalte musikkjournalister spiser fluesopp til frokost.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Kanskje på tida at du holder kjeft da?!
Lua ser på meg med smale øyne og trykker på fjernkontrollen. Stemmen til Amy Mann forvandler ham til en lyspære med tunga ut av kjeften.
«Sweets From A Stranger» så dagens lys i mai 1982, og hadde den umulige oppgaven å følge opp fantastiske «East Side Story», produsert av Elvis Costello og allerede hyllet her i Lyttelua . Noe den bare delvis klarte. Når det er sagt; «Sweets From A Stranger» er likevel blant Squeeze' bedre album. Låter som «Out Of Touch», «I Can't Hold On», «Points Of View», «His House Her Home» og, som Lua ganske riktig påpekte, «Black Coffee In Bed», er popmusikk som sender deg rett til himmels. Eller der omkring.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSkaffer du deg 2008 utgaven du med deg bonuspor som fantastiske «Annie Get Your Gun», kun gitt ut som singel og på samleplater, og en nydelig demoutgave av «His House Her Home» som avslører at brødrene Finn garantert har hørt mye på Squeeze. Men også When «Love Goes To Sleep» (med Abba-tangenter) og «Elephant Girl» (Johnny Marr må da ha «oppdaget» riffet sitt her?) er låter som fortjener en plass i solen .
Artikkelen fortsetter under annonsen- Kan jeg få kaffe på senga, din skrotnisse.
- Nei, men jeg kan be Annie hente rifla.
Jack McManus: Either Side Of Midnight
Jack McManus har nydelig krøllet hår, ligner på en ung Leo Sayer og høres ut som verdens nye popkonge. Jack har, etter at han ramlet ned i postkassa mi her forleden, overbevist meg om viktigheten av å lage poplåter med framdrift og sterke melodier. La oss, for ordens skyld kalle det en blanfing av soft-og powerpop.
Jack McManus er rosinen i pølsa, diamanten i spillet og isbiten i drinken. Han er tigeren på tanken som hemningsløst kaster seg inn i popens univers med underbuksene på knærne. Av og til tar han i litt for hardt, men stort sett surfer han rundt på en musikalsk medgangsbølge et sted mitt i mellom The Feeling og Ben Folds krydret med litt Salem Al Fakir.
«Milky Way», «Bang On The Piano», «You Think I don't Care» og «You Can Make it Happen» er farlig gode med tanke på at dette er debutalbumet til unge McManus. Vi legger sjampisen i kjøleren, henter fram krøllene og gleder oss til fortsettelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
The Explorers Club: Freedom Wind
Resirkulering er fine greier. Særlig når man vet hva du driver med. Akkurat som gutta i The Explorers Club som, nå som sommeren nærmer seg med stormskritt, har sluppet årets Beach Boys-album. Så uoriginalt originalt at selv Brian Wilson ville glist fra øre til øre og tenkt at dette er et album han kan kunne ha stilt seg bak om «Freedom Wind» hadde deiset ned i postkassa hans.
Faktisk kan det virke som om Gud skapte The Explorers Club med det for øye at bandet skulle stille seg på skuldrene til gigantene fra fortiden for på den måten å føre arven videre. En arv som hovedsak består i å ligge i standkanten og kreere vakre harmonier, himmelske melodier og grave fram en konkylie eller to.
Gutta står så støtt at jeg vurderer å ta med meg surfebrettet i dusjen, og snart er Dennis Wilson her. Herregud, livet er ikke bare herlig, det er faen ta meg jævlig forbanna herlig. Snasent!
Artikkelen fortsetter under annonsenSouthside Johnny and The Asbury Jukes: Fever! The Antology
Bøtter med messing, en stemme med trøkk, stilige gitarsoloer, feite solbriller og to gode venner, var suksessformelen for John Lyon aka Southside Johnny på slutten av 70-tallet. De to gode vennene var selvfølgelig Bruce Springsteen og Steve Van Zandt (Little Steven, Miami Steve). To venner som henter fra øverste hylle når de skjenket Southside låter fra egen navle. Og om ikke det var nok; Van Zandt trivdes dessuten godt i produsentstolen når kompisen skulle lage plater.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Fever! The Antology» er en fersk utgivelse som på fortreffelig vis oppsumerer karrieren til Southside Johnny and The Asbury Jukes i perioden 1976-1991. Noe som innebærer at 70-talls skivene «I Don't Wanna Go Home», «This Time It's For Real», bautaen «Hearts Of Stone» og «The Jukes» er representert med 14 av i alt 20 låter . Men det skulle bare mangle; Southside lagde nemlig et par skikkelig møkkaplater på 80-tallet. Som for eksempel «Trash It Up» fra '83, produsert av mister slick himself, Nile Rodgers.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Fever! The Antology» er et bevis på at det smart og ha gode venner. Og at Bruce Springsteen må ha et hjerte av gull i og med at han ga bort fantastiske «Hearts Of Stone» til kompisen sin med de feite solbrillene fra Asbury Park. Kjærlighet uten grenser. Til å grine av.
Elliott Murphy: Notes From The Underground
Etter å ha slept meg hjem med stjerner i panna la jeg med ned på sofaen og lo meg i søvn. Endelig hadde jeg opplevd en av ungdommens store helter live på John Dee. Jeg drømte at jeg var uovervinnelig, at jeg var tilværelsens mektigste vesen. Etter å ha passert broen, klødd løven bak øret og spist en Troika, gikk jeg ned til menneskene med mitt budskap:
- Kjøp den nye skiva til Elliott Murphy, skaff dere et liv brødre, ropte jeg fra torget kun ikledd et bananskall. Da den dekadente horden la meg i bakken skimtet jeg angsten bak de latterlige Surferosa-kostymene. Angsten som drev dem til vanvidd. Jeg reiste meg, kastet bananskallet og vandret mot byporten der jeg kastet fra meg asken. Glørne slo i takt med mitt helstøpte hjerte samtidig som blodårene eksploderte og sprutet nytt liv inn i drømmen.
Follow the worried child
The hero on his last mile
Signed eternally yours
A note is tacked on your door
Your lost in a no man's land
And your hand in my hand
That's reality
