Elsker norske neser
Elsker norske neser
Bruce Springsteen, David Byrne og Mark Lanegan har allerede trykket henne til sine bryst. Nicole Atkins er et stjerneskudd som for alvor er i ferd med å lande.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Dere nordmenn har så flotte neser, proklamerer Atkins da ABC Nyheter møter artisten for en liten prat .
- Jeg har sett det før, for moren til kjæresten min er faktisk norsk, i tillegg bodde jeg sammen med to norske jenter da jeg studerte i Australia. Og nå ser jeg det igjen, smiler hun lurt, mens hun titter nysgjerrig på min helnorske nese.
I et forsøk på å skifte emne ber jeg henne fortelle om hvordan musikk-karrieren hennes skjøt fart.
- Mark Lanegan kontaktet meg etter å ha hørt en av låtene på min MySpace-sider. Jeg ble helt satt ut da det skjedde, jeg trodde ikke at det virkelig kunne være ham, men det var det, forteller Nicole Atkins (29) med en stolt mine.
- Og ikke lenge etterpå gjorde Josh Homme (Queens Of The Stone Age) det samme, legger hun til.
Atkins har dessuten sendt en ny låt til den tidligere Talking Heads-sjefen David Byrne, som kan resultere i samarbeid på en fremtidig plate.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMørk Malmø-vinter
New Jerseys nye stjerne tar opp arven etter Bruce Springsteen og Patti Smith
New Jersey-jenta Nicole Atkins er et talent vel verdt å notere seg også for folk flest. I forrige uke slapp hun sin debutplate «Neptune City ». ABC Nyheter møtte en opplagt, entusiastisk og våryr artist i full blomstring. Musikkmagasinet Rolling Stone plasserte Nicole på sin anerkjente «10 artists to watch»-liste allerede i 2006, og hennes TV- opptredener, blant annet på «Late Night med David Letterman» sist høst, blir skrytt opp i skyene i amerikanske medier.
Etter åtte år i utlendighet og en mørk vinter i Malmøs bakgård, er hun endelig klar med sin første langspiller «Neptune City». Albumet ble sluppet i USA allerede i fjor høst og ble møtt med strålende mottagelse hos kritikerne. Nå står Europa for tur.
Tittelen «Neptune City» er direkte relatert til området hvor Nicole er vokst opp; i bydelen Neptune i New Jersey.
- Å flytte tilbake til Neptune etter åtte år ga meg et nytt syn på hvor jeg er fra. Da jeg var yngre ønsket jeg meg bort fra New Jersey, men da jeg kom tilbake fikk jeg lyst til å skrive om røttene mine og hvor jeg stammer fra, forteller platedebutanten.
Hun røper at det å reise har gitt inspirasjon, og at hun har utviklet seg både musikalsk og artistmessig ved å ta noen år i utlandet. Atkins har blant annet studert i Australia, samt bodd i North Carolina og i New York de siste årene.
- I dag føles det som om jeg er en del av en ny scene i New Jersey. Vi har jo litt å forsvare, hevder hun, og peker på eldre størrelser som Bruce Springsteen og Patti Smith som også stammer fra området.
- Vi har de samme røttene og er influert av det samme, selv om vi befinner oss i helt forskjellige generasjoner, mener hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Drakk tequila med The Boss
Nicole Atkins forteller om en konsert hun holdt på en liten lokal klubb, hvor selveste Bruce Springsteen var til stede.
- Han kom opp til meg etter konserten og spanderte tequila. Han var begeistret, noe som selvsagt varmet voldsomt. Dessuten var han særdeles hyggelig og ga meg masse gode råd, avslører hun med et smil.
«Neptune City» ble spilt inn i de svenske byene Kalgerup og Malmø i løpet av vinteren 2006/07 med produsent Tore Johanson bak spakene. Han har tidligere blant annet jobbet med størrelser som New Order, The Cardigans, Franz Ferdinand, OK Og og Saint Etienne. Hennes første møte med Skandinavia var positivt, men innrømmer samtidig at det tidvis var tungt å befinne seg så langt hjemmefra i en årstid da alt er mørkt og grått.
- Det gråværet satte nok preg på meg mens jeg holdt på med innspillingen av låtene. Denne sinnsstemningen gjenspeiles nok også litt på platen. Stadig omgitt av tåke, for ikke å glemme de mange måkene, følte jeg meg ofte ganske alene i to-tretiden om natten. Jeg var ofte våken på den tiden fordi det var da jeg kunne snakke med folk hjemme på telefonen. Likevel føltes det litt tomt. Det var på et underlig vis både vakkert og skummelt på én gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa Nicole fikk platekontrakt med Columbia Records, et av selskapene under SonyBMG-paraplyen, var det midt i en omfattende nedbemanningsperiode for selskapet.
- Det var en underlig tid. Jeg skrev kontrakt i en tid hvor «alle» fikk sparken på grunn av nedbemanning og dårlige tider. Det føltes både rart og litt urettferdig, minnes hun, men er glad for at selskapet likevel valgte å satse på henne
Inspirert av svensk folkemusikk
Mens Nicole jobbet med albumet, fikk hun også anledning til å sette seg inn i skandinaviske musikktradisjoner. Det hun spesielt bet seg merke i var den svenske folkemusikken, som for henne fremsto som et nytt og spennende musikalsk univers.
Svevende lett
- På platen er spesielt koringen et resultat av at jeg har latt meg inspirere av svensk folkemusikk, forteller Nicole.
- Ellers er det spesielt 60-tallsmusikk som har preget meg. Dagens musikalske landskap i Amerika avspeiler ikke det jeg driver med. Den stilen som spilles på radio er ikke noe jeg føler eller har lyst å være en del av.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun trekker frem folk som Scott Walker og Roy Orbison på typiske inspirasjonskilder fra svunnen tid.
- Men samtidig hører jeg masse på langt nyere musikk, som Moldy Peaches og en del innenfor den alternative countryscenen, som Wilco. Videre er låtskrivere som Cass Elliott fra The Mamas & The Papas en som har betydd mye for meg, mens Nick Cave, Leonard Cohen og Bruce Springsteen ikke er til å komme forbi. For øvrig setter jeg enorm pris på britiske band som Echo And The Bunnymen og The Smiths.
Atkins forteller at da hun gikk på videregående, var hun totalt hekta på engelske gitarbaserte band med et depressivt lydbilde.
- Den musikken representerte liksom en helt annen verden. Jeg skulle gjerne ha spilt inn en versjon av Echo And The Bunnymens «The Killing Moon». Den låten er en av de flotteste sangene jeg vet om.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vil lage coveralbum
Hun synes i det hele tatt å ha en forkærlighet for coverlåter, og Nicole sier at hun godt kan tenke seg å spille inn en ren coverplate en gang.
- Vitsen med å gjøre noe sånt må selvsagt være at jeg kan tilføre låtene noe nytt. For det å kopiere originalen er poengløst, understreker hun.
- Hvilke låter kunne du tenkt deg å gjøre?
- Å, det er mange, svarer hun kjapt, og har tydeligvis tenkt gjennom spørsmålet tidligere, for hun ramser umiddelbart opp «Crystal Ship» og «You're Lost Little Girl» med The Doors, «Pissing In A River» av Patti Smith, «In Dreams» (Roy Orbison), «Born To Run» (Bruce Springsteen), «I'll Be Your Mirror» (Velvet Underground & Nico), «How Many More Times» (Led Zeppelin) og «Words Of Love» (The Mamas & The Papas). Og «Woman Is The Nigger Of The World» med John Lennon selvfølgelig. I tillegg står låter signert Pixies, Can og Françoise Hardy høyt på listen over ting hun gjerne vil tolke.
Hoppende glad for all oppmerksomheten
Før Nicole Atkins eventuelt går i gang med å spille inn et coveralbum, skal hun promotere debutalbumet helt frem til begynnelsen av 2009. I tillegg kommer hun til å turnere mye med sitt faste band, The Sea, som allerede har holdt sammen i tre år.
I forbindelse med norgesvisitten byr Nicole Atkins & The Sea på en aldri så liten releasekonsert på Gamla i Oslo, hvor representanter fra media- og musikk-Norge er til stede. Bandet byr på en overbevisende forestilling, hvor Nicole og kompani for alvor får vist hva de er gode for. Det er ingenting å utsette på responsen hun blir møtt med fra bransjefolkene som overværer konserten.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Hvor går veien videre?
- Neste steg er å få samlet de nye låtene mine, men det ligger nok et stykke frem i tid. Jeg skriver alltid på noe nytt og har allerede 17 nye sanger på gang, sier hun stolt og plukker opp en liten miniopptaker fra vesken sin med utdrag av en låt hun laget på hotellrommet like før møtet vårt.
Hun spiller av en kort snutt med gitar og nynning, men uten konkret tekst.
- Denne skal jeg spille for bandet, så får vi se om de liker utkastet. I så fall kommer ordene på plass etter hvert, ler hun.
- Er det noen musikere eller sangere der ute som du kunne tenkte deg å samarbeide med på fremtidige prosjekter?
- Å, javisst. Skulle gjerne ha gjort en duett sammen med Neil Young eller Leonard Cohen, innrømmer Atkins.
- Ellers skulle jeg ikke hatt noe i mot om Johnny Marr eller Mark Lanegan og Greg Dulli (som nå spiller sammen i The Gutter twins, journ.anm.) hadde takket ja til å bidra på min neste plate.
Det gjenstår å se om hun får sine ønsker oppfylt.
