Individualister og kollektiver

Foto: Scanpix.
Foto: Scanpix. 
Artikkelen fortsetter under annonsen

Blir dagens velfortjente seriefinale forsmaken på Champions League-finalen?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les alt om Premier League her.

Les også: Overrasket over Chelsea

I ETTERMIDDAG kan Manchester United ha avgjort Premier League til sin fordel. I så fall stasjoneres ligatrofeet på Old Trafford for annen gang på rad, den tiende siden Premier League-oppstarten i 1992, og den syttende siden klubbens første, i 1908. Chelsea kan i år vinne for fjerde gang, men det betinger mer enn triumf mot Manchester United i dag. Takket være Carlos Tevez’ sene utligningsmål mot Blackburn har United tre poengs forsprang, alt i egne hender, og et visst grep om pokalen.

United har scoret flest og sluppet inn færrest i årets Premier League. Slår Chelsea Newcastle (borte) og Bolton (hjemme) i sine avslutningskamper, må de røde djevler unngå poengtap mot henholdsvis West Ham hjemme og Wigan borte. West Ham har tidligere stukket kjepper i hjulene på United-vognen, i mai 1995 holdt de Cantona-løse rødtrøyer til 1-1 i serieavslutningen, og Blackburn stakk av med tittelen.
Denne United-utgaven er av grovere kaliber. Og lagets frontfigur høyst tilstedeværende.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

MYE AV ÆREN for Manchester Uniteds offensive suksess tenderer til å tilkomme verdens beste fotballspiller, ligatoppscorer Cristiano Ronaldo, som har 28 Premier League-fulltreffere denne sesongen, 38 totalt. Den statistikken savner sidestykke for en kantspiller i moderne fotballhistorie. Ronaldo er, som sin navnebror, et fenomen. Men hans blendende prestasjoner til tross: Ronaldo er intet enmannslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvert topplag har sin gigant, eller gjerne to. Hadde Chelsea vunnet sine titler uten Drogba og Lampard? Hva var Arsenal uten Fabregas og Adebayor, Liverpool uten Gerrard og Torres? Av Ronaldos – og blant annet Rooneys – forcer er evnen og flaksen til å holde seg skadefri.

Møysommelig har Sir Alex Ferguson bygd sitt tredje storlag i den moderne fotballens tegn. Det er gjennombalansert og behersker de fleste typer fotball. Laget har i Champions League bevist at det oppfyller kravet til defensiv, kynisk fotball til fulle. I Premier League er slike kjedeligheter sjelden nødvendig, og kollektiv angrepsfotball, koblet med i alle fall én ekstrem individualists sprell, munner ut i underholdende vinnerfotball.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fergusons genistrek har vært å forene det ypperste fra sydeuropeisk og engelsk fotball. Attpåtil er mye av den britiske identiteten bevart.

FORMEN til Avram Grants maskineri, Chelsea, er vel så sterk som Fergusons. Likevel pepres ”The Normal One” verbalt daglig fra mange hold. I likhet med Arsenal, som kritiseres sterkt på tross av en sesong godt over forventning, er mange skuffet over Chelseas sesong og Grants innsats. Det er forunderlig, tatt i betraktning at Chelsea har plukket nøyaktig like mange poeng som Manchester United siden 0-2-tapet på Old Trafford i Grants managerdebut i september. Fotballen som spilles, er til forveksling lik forgjenger Jose Mourinhos hva gjelder underholdningsverdi. Men det som teller, er titler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er Avraham Grant en vinner?

CHAMPIONS LEAGUE-OPPGJØRET mot Liverpool, som en smule heldig endte 1-1, fremviste et defensivt sterkt Chelsea-lag uten angrepsspillere i sin giftigste form. Kampplanen var av klassisk art for bortekamper i Champions Leagues sluttspill, og lyktes til slutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Manchester United anla samme taktikk mot Barcelona. Mot et Barca som er ute av form, grenset det til feighet fra engelskmennenes side, og det «kalkulerte» 0-0-resultatet er langt fra noen garanti for avansement før returkampen spilles tirsdag. I 2000 gikk det galt mot Real Madrid med 2-3 på Old Trafford. I 1998 vant Monaco etter 1-1 i Manchester.

Nettopp Chelseas fordel i kamptidspunktet (møter Liverpool onsdag) irriterer Sir Alex Ferguson, som neppe sliter med dype bekymringer. Chelseas eksepsjonelle hjemmestatistikk, pålydende 1526 dager og 103 kamper på rad uten tap, er intet umulig hinder å forsere, skal man tro skotten. «Rekorder eksisterer for å bli slått,» mener han.

SIR ALEX nevnte nylig erfaring og ro som sentrale faktorer i sesonginnspurten. Den roen hersker i Manchester United, og har gjort det mesteparten av sesongen. For Chelsea har det lenge vært turbulent, uten at det har påvirket resultatene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er Nemanja Vidic tilbake i United-forsvaret til oppgjøret mellom to særdeles strukturerte og defensivt sterke lag. Den typen oppgjør avgjøres gjerne av ekstreme individuelle prestasjoner.

Årets seriefinale i Premier League står mellom Europas to beste fotballkollektiver. Kanskje, men bare kanskje, serveres også forsmaken på Champions League-finalen.

Chelsea–Manchester United 13.45

Canal+ Sport1

Les alt om Chelsea her

Les alt om Manchester United her