Robert Forster: «The Evangelist» (Tuition/Tuba)Kropp og sjel
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Demon Days», den andre låta på Robert Forsters nye album, «The Evangelist», påfører meg svettetokter og forfrysninger i ett og samme øyeblikk. Som når et hjerte fryser til is, eller en istapp omdannes til en vakker liten sølepytt. «The Evangelist» er rett og slett et av årets vakreste album. Av og til makter musikk å mane frem en ømhet og en smerte man ikke kan sette ord på. Måten ordene og melodiene faller inn i hverandre på skaper en indre bevegelse som treffer så hardt at tiden stilner og trekker seg tilbake.
På «The Evangelist» blåser Robert Forster ut tiden. Han forvandler meg til en guttunge som blåser ut lysene på verdens største bursdagskake. En guttunge som 30 år senere vet at festen tar slutt. Som alt annet her i livet.
Robert Forster er mest kjent fra The Go-Betweens, som foruten å være blant Australias beste band gjennom tidene, høstet mengder med cred fra så vel journalister som musikkolleger. Et band som brått ble historie da Forsters låtskriverpartner gjennom 25 år, Grant McLennan, døde våren 2006 bare 48 år gammel.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSavnet av McLennan snirkler seg fram og tilbake albumet igjennom. Tre av låtene, deriblant vemodige «Demon Days», stammer sågar fra samarbeidet mellom nettopp Forster og McLennan. Med tanke på at Forster i en periode ikke visste om han var i stand til å lage musikk igjen, er det godt å registrere at «The Evangelist» foruten å være hans beste album noensinne, også sender tankene til klassiske Go- Betweens-album som «Liberty Belle & The Black Diamond Express» og «Spring Hill Fair».
Selv om smerten, vemodet og sorgen sitter i forsetet albumet igjennom, er «The Evangelist» en eneste stor opptur. En musikalsk maktdemonstrasjon der eksistensielle problemstillinger med røtter i virkeligheten, slår beina under samlebåndsmentaliteten som i alt for stor grad dominerer i dagens tidvis overfladiske musikkunivers. «The Evangelist» er noe så sjeldent som et popalbum med både kropp og sjel. Et album som rører meg på en måte kun stor kunst makter.
