Er disse verdens lykkeligste?

ABC Nyheter / Vanuatu: Det var for et par år siden at Vanuatu ble kåret til verdens lykkeligste land i en internasjonal undersøkelse. Undersøkelsen, som ble utført av den uavhengige forskningsgruppen New Economics Foundation, laget en indeks for 178 land, hvor Vanuatu og Colombia kom på en nokså overraskende første- og andreplass. Norge var ikke en gang med blant de 100 lykkeligste landene, til tross for at landet har blitt kåret til verdens beste land å bo i.

- Vanuatu er et land som prøver å finne seg selv.

Den internasjonale lykkeundersøkelsen hadde som mål å vise at høyt forbruk og økonomisk vekst slett ikke er noen garanti for lykke. For selv om Vanuatu er blant verdens fattigste land, målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger, toppet det vesle landet lykkeindeksen fordi innbyggerne gjør liten skade på naturen, kan forvente relativt høy levealder, og stort sett er fornøyde med det de har.

Og det første møtet med Vanuatu later til å bekrefte undersøkelsen. Det er mange smil å se i hovedstaden Port Vilas gater. Blide innbyggere hilser turister velkommen og stopper opp for å slå av en prat eller høre hvordan det står til. På markedet selger torgkoner lokale frukt og grønnsaker, mens barna leker i nærheten.

Det er ikke vanskelig å se at Vanuatu kan fremstå som det klassiske sydhavsparadiset for en turist på ferie. Men bak smil og latter er tilværelsen slett ikke så lett for landets befolkning. I møte med den moderne verden utenfor, står Vanuatu foran store utfordringer.

- Bildet må nyanseres
Innenriksministeren i landet, Joe Natuman, beskriver i et intervju med ABC Nyheter et land som prøver å finne seg selv i skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne. Han tror bildet er mer nyansert enn det den internasjonale lykkeundersøkelsen viser.

- Det kan godt være at folk på Vanuatu er lykkelige. Men vi står overfor mange utfordringer i tiden framover. Befolkningen øker med 2,7 prosent per år, og flere og flere forlater livet på landsbygda for å søke inn til byene. Det har ført til et stort press på ressursene og en stadig voksende kriminalitet, forteller han.

- Folk på Vanuatu respekterer hverandre.

Som vanuatere flest, er også ministeren imøtekommende og blid. Han har ingen problemer med å innrømme at landet ikke bare er en solskinnshistorie. At undertegnede konsekvent bruker galt navn på ham i intervjuet og kaller ham John Atuman, ser heller ikke til å bry ministeren nevneverdig.

Joe Natuman fortsetter:

- Å smile og å vise glede har alltid vært en del av hvem vi er. Vi ønsker å få folk til å føle seg velkomne. I landsbyene er de enda mer smilende. Om de ikke smiler, så tenker de at folk tror at det er noe galt med dem.

Ifølge ministeren er det på landsbygda man finner de lykkeligste menneskene. Her er folk stort sett fornøyde med det de har og kan høste av naturens matfat og forsørges av tette familiebånd. I byen møter tradisjonen en annen virkelighet. I møte med mennesker som har alt kan sjalusi oppstå. Kriminaliteten får grobunn.

- Men vi er glade for å bli sett på som et lykkelig folk, og ønsker å bevare Vanuatu som et attraktivt land for både investorer og turister. Men dermed er det også desto viktigere for oss å få ned kriminaliteten, forteller Natuman.

For å få bukt med kriminaliteten har politiet på Vanuatu begynt å samarbeide med landsbyhøvdingene utenfor hovedstaden Port Vila. Innenriksministeren karakteriserer det som et stort steg i riktig retning, men innrømmer at det ikke er lett.

- Det er spesielt vanskelig for unge vanuatere som har vokst opp i byen. De kjenner ikke til de tradisjonelle landsbyreglene, og har ikke den samme respekten for lov og autoritet.

Natuman forteller at folk i gamle dager kunne straffes med døden om de ikke viste respekt overfor høvdingene. Og selv om landet ble kristnet av misjonærer, og en del av den gamle tradisjonen ble ofret til fordel for kristendommen, sitter respekten for autoriteter fortsatt igjen.

Han mener at mye av lykken til folk fra Vanuatu er tuftet i den gamle tradisjonen.

- Respekter hverandre
I et lokale i hovedgaten i Port Vila står 46 år gamle Andrew Tovovur og prøver å selge sine kunstverk til turister og lokale vanuatere. For tiden legger han siste hånd på et stort bilde om historien til kavaen, en lokal drikk som er svært populær i landet. Bildet fremstiller kavaen som en kvinne. Kunstneren fra øya Tanna har laget et mønster som viser menn som flokker til kavakvinnen - og kommer sjanglende tilbake.

Også Tovovur mener den gamle tradisjonen er viktig når det handler om lykke.

- Det kunne vært verdens lykkeligste land, om de hadde fått lov.

- Folk i Vanuatu respekterer hverandre. De snakker sakte for å være sikker på at folk forstår og for å bli forstått selv. Ingen tror at de er noe bedre enn andre, forteller han.

Han mener det moderne samfunnet har produsert altfor mange mennesker som skal utfordre hverandre og konkurrere om å være best.

- Folk bør være fornøyde med hvem de er. Ved å være god viser du hva du selv vil representere og hvem du er, sier han.

Tovovur har ingen sans for alt det den moderne teknologien har bragt med seg. Hoderystende forteller han om unge vanuatere som er så ivrige med å snakke i mobilen at de glemmer å hilse på dem de passerer. Han mener det viktigste bør være menneskene man har rundt seg.

Han legger heller ikke skjul på at troen hans er viktig, at han prøver å følge Bibelens ord. I tillegg mener han at det er viktig å beholde humøret, uansett hva som skjer:

- Jeg kranglet med kona en dag. Vi var veldig sinte begge to. Men så lagde jeg en morsom grimase, og da begynte vi å le begge to. Så da var det på en måte greit, ler han.

- Smil er ikke det samme som lykke
En av de som har lært å kjenne Vanuatu fra både innsiden og utsiden er australske Tim Clifford. Han er rektor på den største barneskolen i hovedstaden og har således ansvaret for 750 barn, og i å pleie kontakten med de foresatte. Hans erfaring er at vanuatere slett ikke er så lykkelige som det forskningen skulle tilsi.

- Det som gjør meg lykkelig er at jeg er gift og har barn. Og hver dag kan jeg gå til arbeidet mitt, så jeg har nok å gjøre.

- Menneskene på Vanuatu ville trolig vært verdens lykkeligste mennesker dersom resten av verden hadde latt dem få leve livet slik de levde det før. Men vår verden kommer stadig nærmere, sier han.

Clifford forteller at da han første gang kom til Vanuatu i 1973 var landet nært opp til den klassiske sydhavsdrømmen. Dengang var samfunnet mer harmonisk og tradisjonelt, og folk levde slik de alltid hadde levd. Men dagens verden er mye mindre, og nå er det nærmest umulig å leve som før.

- Veldig mange her i Port Vila går bare rundt og dilter uten å gjøre noe som helst. De blir forsørget av landsbyen sin, så de klarer seg alltid. Men folk her på Vanuatu er ikke industrialiserte. De importerer det de trenger, eller sitter passivt og venter på å få ting. Ingen gjør noe aktivt for å få noe, forteller han.

Dette levesettet har gått så langt at det har resultert i en egen religion: John Frum-kulten, eller cargo-kulten, hvor tilhengerne ber om at transportfly og cargoskip vil komme til landet for å dele vestens goder.

- Slik skal det ikke være. Og dette er nok en av de største utfordringene til Vanuatu, å få ting til å gå rundt. Å produsere selv, uten å måtte importere. Slik det er nå er det mye som tyder på at samfunnet snart kommer til å gå på en skikkelig smell, tror han.

- It's gonna be a hard lesson.

- Å være lykkelig er noe vi ikke trenger å lære her. Det er bare slik vi er, slik vi er oppdratt. Det føles naturlig.

Clifford beskriver en by hvor levekostnadene er skyhøye på grunn av import. Han hevder det er dyrere å bo i Port Vila enn i Sydney. En pakke skinke koster rundt førti kroner. En kilo tomater fra supermarkedet, femti. Det har gjort tilværelsen i hovedstaden vanskelig for mange vanuatere.

- At folk her er fornøyde er nok et bedre ord enn lykkelige. Men etter at sivilisasjonen utenfor rykket nærmere, har vanuatere begynt å kjenne misunnelse i forhold til det folk utenfra har. Det resulterer for eksempel i at de kan kjøpe seg mobiltelefon, selv om de ikke får forbindelse.

- Det har også, som innenriksministeren innrømmer, ført til økende kriminalitet.

Tim Clifford peker på en bygning like i nærheten. Det ser ut som en bungaow av betong. Utenfor bygningen spiller noen karer i tyveårene fotball.

- Det der er fengselet i Port Vila. Det ligger rett ved barneskolen. Men det underligste er at fengselsvaktene ikke har myndighet til å stoppe dem som ønsker å rømme! Porten og gjerdet er full av hull. Nylig spaserte en gruppe innsatte rett ut, uten at noen kunne stoppe dem. Det var ikke snakk om å rømme, de gikk bare rolig ut.

- Jeg er lykkelig fordi jeg lever i fred med naturen og i fred med Gud. Og når vi ser at noen er lei seg, så vil vi hjelpe og høre på dem.

Clifford tror det hele skyldes tankegangen mange på Vanuatu har, som går ut på at øyboere ikke skal ha noen begrensninger. De skal få gjøre hva de vil.

- Det er et begrep her som heter talktalk. Det er en oppfatning om at dersom man bare snakker om ting, så kommer alt til å ordne seg. Men slik er det jo ikke. Ikke om du skylder penger eller har gjort noe kriminelt.

Tim Clifford er likevel optimistisk med tanke på framtiden til Vanuatu, og han håper landet klarer å finne seg selv i møtet mellom tradisjonen og det moderne.

Men om innbyggerne kommer til å bli lykkelige i framtiden, er han usikker på.

- At folk her smiler og hilser på gata betyr ikke nødvendigvis at de er lykkelige, sier han. Og trekker pusten før han fortsetter:

- Jeg tror saken med Vanuatu er at de gjennom å smile og å være imøtekommende får andre til å føle seg lykkelige. Det er nok det det hele handler om.

Klikk her for fler bilder fra Vanuatu.

Les også: Her stod jeg!

Tips: sverre@startsiden.no.