Operaen til Hurum

Operaen til Hurum
Operaen til Hurum
Artikkelen fortsetter under annonsen

Om det skulle dukke opp en norsk musikkkunstner som berører verden er sjansen større for at vedkommende spiller elektrisk gitar enn at hun eller han synger arier, skriver Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

På slutten av 1980-tallet var jeg med og designet en t-skjorte, et plagg med et budskap. Skjorta, som av åpenbare grunner bare kom i fargen grå, gråspettet, hadde følgende melding på brystet. : «Operaen til Hurum». Bokstavene ble gradvis utydeligere i overkant, helt til de forsvant i tåka.

Ideen var altså den at vi, etter tunge overveielser, forfektet det synet at en tiltenkt norsk opera burde plasseres på samme sted som noen på denne tiden mente at en ny, norsk hovedflyplass burde bygges. Tilhengerne av flyplass på Hurum gikk som kjent på tap, ikke minst fordi Hurum viste seg å være et sted med flere tåkedager enn noe annet sted på Østlandet.

Vi som laget «Operaen til Hurum»-skjorta gikk definitivt også på tap. Sammen med andre ukultiverte t-skjorte-kampanjer, som f.eks. «Operaen dit pepper´n gror» og «Grand Ole Opry til Norge», ble vi overkjørt bakfra av et flertall norske politikere som kjøpte argumentasjonen om at Norge aldri kunne betrakte seg selv som en virkelig kulturnasjon om vi ikke kunne skilte med et prangende monumentalbygg, fortrinnvis plassert på hovedstadenes waterfront.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ti år etter at beslutningen om å bygge opera ble tatt, blir Norge i dag altså endelig en kulturnasjon.

Siden innsatsen til Henrik Ibsen, Edvard Grieg, Ole Bull, Knut Hamsun, Sigrid Undseth, Edvard Munch, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Motorpsycho og Madrugada i tråd med dette synet har vært, og fortsatt er, ubetydelig for Norges status som kulturnasjon, må det klassifiseres som en sannhetens øyeblikk av nasjonaleksistensielt format at det som skulle til for å elevere oss, var den nette sum av fire milliarder glatte oljekroner. Sett i lys av at opera i alt vesentlig grad dreier seg om å holde liv i flere hundre år gamle akkompagnerte, italienske røverhistorier, blir vi vel strengt tatt mer en Culturale Nation enn noe annet, men det viktige er vel at vi banker Sydney.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ny norsk rikdom har først og fremst ført til en privat og offentlig byggeboom som har fått den konsekvensen at Norge det siste tyveåret, fra lufta har sett ut som en sammenhengende byggeplass. En god venn, som jobber som flyfotograf, mener at vi ikke driver med annet i Norge enn å bygge opp, om og på. Således er den nye operaen nasjonens ypperste symbol på hva som betydde noe i Norge i vårt andre Fin de Ciècle. Vår byggemani har ført til at noen mener at mange kommuner kunne gjøre store innsparinger ved å slå sammen stillingene som kultursjef og daglig leder på Byggmakker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ordens skyld, jeg deler ikke FrPs syn om at kulturpenger først og fremst burde tilfalle syke og gamle. Faktum er at jeg på begynnelsen av 90-tallet var med på TV-debatter, bl.a. mot operavenn Egil Monn-Iversen, der jeg klart og tydelig ga uttrykk for at jeg mente at Norge istedenfor å bygge en opera, burde bruke pengene på å bygge et nasjonalt musikkhus, der alle typer musikk burde kunne presenteres på en optimalt profesjonell måte. Et fleksibelt musikalsk lyttehus der fordommene om hva som er, og ikke er, seriøs musikk kunne etterlates i garderoben.

Jeg overdriver ikke ved å hevde at Monn-Iversen ikke var klar for å høre på det øret. Hans syn var at opera er i en slik særklasse at den ikke kan mingle med noen andre musikkuttrykk. Et musikalsk bofellesskap var derfor uaktuelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nå har Snøhetta fått betalt for arkitekturen sin, både dronninger og hattemakere synes at bygget er flott og om ikke så alt for lenge oppstår hverdager også for de ansatte i et hus som mange forventer skal levere høytid året rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da kommer det til å dreie seg om innhold. Dette alltid vanskelige og uhåndterlige for politikere, kunstnerisk innhold. Der er bråket allerede i gang mellom de nærmeste. Majoriteten av det norske operamiljøet er svært skeptiske til Opera-sjef Bjørn Simensens håndtering av åpningsåret, inkludert den krampaktige folkeligheten vi blir vitne til i kveld med deltakelsen til D.D.E og Ole Ivars i åpningsforestillingen. (Hvorfor insisteres det alltid på å sette likhetstegn mellom folkelig og dårlig, hvorfor bommer folk som her mener seg å besitte den ypperste av musikkforståelse, når de skal engasjere musikk utenfor sitt eget virkeområde?)

Kort fortalt, norske skapere av opera tror at Oslos nye operahus ikke kommer til å ha spesielt mye plass til nyskrevet, norsk opera. At kravet om inntjening kommer til å sørge for at det de selv betegner som opera-svisker vil dominere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne krangelen betyr ikke at det ikke kommer til å brukes penger på opera også i årene som kommer. Sammenlignet med alle andre musikkuttrykk som dyrkes i Norge, har opera alltid stukket av med den gigantisk største potten. Dette avgrunnsdype misforholdet mellom offentlige bevilgninger til opera og alle andre musikkformer kommer til å utvides betydelig som en konsekvens av den nye operaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk rock tildeles fortsatt skillemynt og tomflasker, Norsk Rockforbund får lov til å formidle en latterlig lusen million i året til norske rockklubber, der rockens fremtid og nyskaping utvilsomt foregår.

Jeg er helt overbevist om at hvis det skulle dukke opp en norsk musikkkunstner som berører verden på linje med våre store internasjonale forfattere, malere og komponister fra 18 og 1900-tallet, så er sjansen større for at vedkommende spiller elektrisk gitar enn at hun eller han synger arier.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her