Hayseed Dixie, Rockefeller, Oslo - lørdag 5. april 2008Utgått på dato?

Utgått på dato?
Utgått på dato?
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hillbillyene i Hayseed Dixie underholdt sine mange fans på selveste Rockefeller i går kveld. Moro nok for fansen, men det spørs om ikke formelen deres er i ferd med å utgå på dato?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

John Wheeler (Barley Scotch, t.h.) hadde litt for mye på hjertet på RockefellerJohn Wheeler (Barley Scotch, t.h.) hadde litt for mye på hjertet på Rockefeller

Da Hayseed Dixie først dukket opp i 2001 med sine bluegrass-tolkninger av AC/DC-låter, var de et friskt pust som bød på noe nytt og annerledes, og ikke minst var det morsomt. I dag, syv år senere, fremstår denne gruppen som hva den egentlig er: Et middelmådig coverband som spiller underholdende versjoner av gamle klassikere.

Feil prioritering?

På en lørdagskveld i hovedstaden er tilbudene mange. På en annen scene i byen bød for eksempel Sveriges nye stjerneskudd Lykke Li på dobbeltkonsert sammen med et annet svensk talent, El Perro Del Mar. En begivenhet som høyst sannsynlig burde vært prioritert fremfor tilbudet på Rockefeller denne regnfulle aftenen.

Hayseed Dixie var som sagt et friskt pust da de kom med sine hillbilly-tolkninger av gamle hardrock-schlägere. I kjølvannet av suksessen har en rekke andre band kommet opp med tilsvarende konsepter, dog uten å nyte tilsvarende suksess.

Dagens utgave av Hayseed Dixie er fremdeles underholdende nok, men det spørs om ikke deres show hadde passet bedre på Smuget enn i Oslos storstue Rockefeller denne kvelden? Og selv om bandet har begynt å skrive egne låter, så er det først og fremst når de tolker band som AC/DC, Kiss, Led Zeppelin, Aerosmith og Motörhead at de har skapt seg en tilhengerskare.

På scenen i Torggata var publikum allerede varmet opp av norske Katzenjammer (som fikk mye oppmerksomhet under årets by:Larm) og det høyst underholdende Halden-bandet Onkel Tuka før kveldens hovedattraksjon gikk på litt over halv tolv. Sistnevnte spilte for øvrig på samme scene som Hayseed Dixie i en låve utenfor Halden under Down On The Farm-festivalen i fjor, og leverte et minst like overbevisende show som de langt mer profilerte amerikanerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Overdosert tomsnakk

Hayseed Dixie er tro mot den såkalte rockgrass-formelen (en miks av rock og bluegrass) som de var med å etablere. Men under gårsdagens konsert beviste ikke Hayseed Dixie annet enn at de er flinke til å tolke de gamle rockslagerne med sin humoristiske vri. Frontmann og vokalist John Wheeler alias Barley Scotch hadde mye på hjertet denne kvelden, og sløste bort forholdsvis mye av tiden bandet var på scenen med tomsnakk om alt og ingenting. Hans lange historier, om blant annet hvem han møter på flyturer og om at været på Vestlandet må være det verste på hele kloden, er i og for seg greie nok betraktninger som han gjerne må dele med sitt publikum. Men når han står og messer om dette og andre opplevelser fra turnélivet, burde han ha lært å fatte seg i korthet. Under lørdagens konsert tok historiene hans nesten like mye plass som de i utgangspunktet underholdende coverlåtene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dale Reno poserer velvillig for fotografenDale Reno poserer velvillig for fotografen

Som forventet fra denne gjengen, så serverte de også en grei miks av låter de har spilt inn på plate. Deriblant «Ace Of Spades» (Motörhead), «Dirty Deeds (Done Dirt Cheap)» (AC/DC), «Walk This Way» (Aerosmith), «War Pigs» (Black Sabbath) og «I Don't Feel like Dancin'» (Scossor Sisters). Sistnevnte med fire dansende jenter på scenen: Hayseed Dixie Chicks! Morsomt nok i og for seg, men som nevnt begynner hele konseptet å gå ut på dato.

Kombinert med bandets egne låter, deriblant den overtydelige dissingen av Frankrike i «Born To Die In France» fra årets ubetydelige «No Covers»-album, er det nesten ikke mulig å ikke gå lei det hele etter kort tid. Deres egne låter er for øvrig på langt nær er like interessante, verken på plate eller når de serveres fra scenekanten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For mye av det gode

Hayseed Dixie er bare et tulleband, og bør ikke tas for mer enn hva de er. Hillbilly-spilloppene deres fungerer til en viss grad, og mange tilstedeværende i salen lot seg også velvillig rive med av krumspringene på scenen. Men betraktet fra et mer nøytralt og kritisk ståsted, holder likevel ikke Hayseed Dixie anno 2008 mål nok til å overbevise gjennom en helt konsert. Morsomhetene deres fungerer i små doser, men en helaften med dette blir litt for mye av det gode.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her