Alene sammen
Rufus Wainwright, Sentrum Scene, Oslo - torsdag 3. april 2008Alene sammen
En særdeles sjarmerende Rufus Wainwright inntok i går Sentrum Scene med sitt enmannsshow. Han var alene, men gjorde likevel mye av seg.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Underholdt bak flygelet...
Den stadig mer populære entertaineren (ja, for det er dét Rufus Wainwright først og fremst er) kom til fullsatt sal og ble godt mottatt av hovedstadspublikummet i går kveld.
Umiddelbart etter første piandrevne låt omtalte han Oslo som «Skandinavias mest sexy by», og satte dermed standarden for sin utagerende prate-taktikk mellom låtene. Det melodisk vakre gjennomsyret som forventet resten av det halvannen time lange showet - med Rufus' særpregede og stødige vokal som hovedelement.
Hengivent publikum
Wainwright bød sitt hengivne publikum på låter fra hele sin ti år lange platekarriere, inkludert noen covertolkninger. Han nikket mer bakover enn fremover, og hovedvekten av låtene i settet stammet fra tidligere innspillinger enn fjorårets kritikerroste «Release The Stars».
Stemmen er som nevnt amerikansk-kanadierens fremste våpen. Og tidvis sang han også som en engel. Vart og nøkternt, omgitt av en stillhet som lett kunne blitt ødelagt av det berømte knappenålsfallet. Rufus Wainwright befinner seg blant de virkelig store blant mannlige sangere når det kommer til stemmeprakt, og tåler å sammenligninger med både landsmann Hawksley Workman (som spiller på John DEE 8. mai - her er det oppmøteplikt folkens!) og avdøde Jeff Buckley.
Likevel kan Rufus' stemme i lengden føles litt monoton, og når sangene kun er akkompagnert av eget flygel- eller gitarspill, kreves det dyp konsentrasjon for å henge med. De i salen som gjorde det, fikk imidlertid god uttelling for innsatsen, mens de med mindre inngående kjennskap til Wainwrights katalog lett kunne falle litt fra.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Sjarmerende innspill
Responsen fra salen var likevel jevnlig til stede fra start til slutt, men det var først når Rufus dro i gang signaturlåter som «California» og «Cigarettes And Chocolate Milk» at publikum virkelig lot seg rive med. Hele veien krydret han forestillingen med sjarmerende innspill, hvor hovedpersonen på scenen blant annet konkluderte med at vi skandinavere er vakre mennesker - i hvert fall halvparten av oss, mens resten ser snåle ut. Ellers delte Rufus med oss at han gjerne kunne tenkt seg et hus i fjellskråningen på Fløyen i Bergen (han spilte i vestlandshovedstaden kvelden i forveien), og at han nylig hadde hatt en seksuell drøm om presidentkandidat Barack Obama.
...både med vakker sang og morsomme replikker.
Sånt går hjem hos publikum. Rufus legger heller ikke skjul på sin homofile legning og skruller velvillig i vei med sine mange livsbetraktninger om forelskelser og forhold i låter som «One Man Guy» og «Danny Boy», samt i den underfundige historien om sin barndomsforelskelse i gutten med et gammeltestamenlig navn.
Ellers sang han som seg hør og bør om sitt tidvis anstrengte forhold til pappa Loudon i «Dinner At Eight», mens John Lennon og Leonard Cohen ble hyllet. Siste låt ut i ekstranummerrunden ble ikke uventet Rufus' veltolkning av sistnevntes «Hallelujah».
Til å spise opp
Alt i alt ble denne enmannsforestillingen langt mer givende enn hva man i forkant kunne ha fryktet. Underholderen Rufus Wainwright scorer skyhøyt med miks av vokale ferdigheter og tilsynelatende improviserte innspill. Nesten til å spise opp, med andre ord...
Les også:
