Symboltung forjævlighet

Paul Haggis er en omstridt fyr. Regissøren både begeistret og provoserte med dramaet «Crash» som overraskende mottok Oscar for beste film i 2006. Enkelte mente at filmen var genial, andre irriterte seg over at den var for politisk og symboltung.

Haggis nyeste film «In the Valley of Elah» er absolutt i samme gate som «Crash». Vi snakker «budskapsfilm» med stor B. Symbolikken nærmest drypper av lerretet og den politiske agendaen overdøver til tider historien. Uten å avsløre for mye kan jeg si at avslutningsscenen er så svulstig og overtydelig at det grenser til det parodiske. Tittelen i seg selv er et lite symbolstudie og henspiller på Davids kamp mot Goliat i Gamle Testamentet. Og for å si det sånn, man trenger ikke akkurat å være astrofysiker for å forstå hvem som er David og hvem som er Goliat i denne sagaen.

I filmen møter vi Hank Deerfield (Tommy Lee Jones) som blir oppringt av det amerikanske militære. Sønnen hans som nettopp har kommet tilbake fra Irak er forsvunnet. Hank reiser straks til Fort Rudd i New Mexico for å lete etter gutten sin. Det skal vise seg å bli vanskelig både på grunn av det rigide byråkratiet i hæren og fordi han får lite hjelp av det lokale politiet. Kun èn person er villig til å hjelpe ham, nærmere bestemt den sympatiske etterforskeren Emily Sanders (Charlize Theron). Som kvinnelig «cop» vet hun en ting eller to om å møte veggen.

Historien dreier seg etterhvert til å bli et mordmysterium.

God bless America

Det kan være lett for oss i Europa å glemme at USA faktisk er et land i krig hvor konfliktene skaper dyp splittelse i befolkningen. Ved hjelp av noen solide, lavmælte skuespillerprestasjoner klarer denne filmen å minne oss på det.

Tommy Lee Jones gjør en fantastisk nyansert framstilling av en mann som ved første blikk ser ut som en fullblods patriot-idiot. Hank Deerfield er Vietnamveteranen som fremdeles rer opp sengen og pusser støvlene som en soldat. Han elsker det amerikanske flagget like høyt som han elsker hæren og har tydelige problemer med mennesker av annet etnisk opphav enn seg selv. Han har oppdratt sine sønner til å tjene fedrelandet uten å felle en tåre. Tøffe gutter gråter jo ikke.

I rollen som konen finner vi den alltid vidunderlige Susan Sarandon. Også hun behersker den vanskelige kunsten å uttrykke sorg og sinne uten å vippe over i det melodramatiske. Det eneste negative å si om Sarandons prestasjon i denne filmen er at hun med hell kunne fått en større rolle.

Det er ikke første gang Charlize Theron velger rollen som kjerringa mot strømmen og også i denne filmen funker det fint.

Med to tanker i hodet

Da jeg satt i salen synes jeg at «In the Valley of Elah» til tider var vel langdryg. I ettertid ser jeg at det var nødvending å bruke såpass lang tid for å få bygget opp kompleksiteten i plottet og karakterene. Dette gjør at filmen utfordrer publikum til å ha to tanker i hodet samtidig.

Haggis tar i bruk en del smarte fortellergrep som er svært effektfulle. Pappa Deerful har for eksempel satt en tech-nerd til å gjennoprette noen videofiler fra sønnens ødelagte mobil. De uklare videosnuttene fra Irak danner litt etter litt et bilde av gutten hans som han absolutt kunne vært foruten. Det gir frysninger nedover ryggen.

«War, what is it good for. Absolutely nothing», heter det så fint. Haggis kommer kanskje ikke akkurat med revolusjonerende nytt når han etter to timer konkluderer med at krig ødelegger mennesker og skaper monstre. Tiltross for dette føles «In the Valley of Elah» både viktig og relevant. Ikke minst er den skremmende aktuell.