Death Angel: «Killing Season» (Nuclear Blast/Indie)Drepende
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Death Angel tilhører den legendariske Bay-Area scenen som vokste frem i området rundt San Fransisco på første halvdel av 80-tallet. Allerede i pur ung alder viste de enorme talenter. Den høyt ansette debuten «The Ultra-violence» ble spilt inn mens gutta gikk på ungdomsskolen. Yngstemann - trommis Andy Galeon - var 12 år! Bandmedlemmene er i slekt og har filippinske aner.
Oppfølgeren «Frolic Through The Park» var noe svakere, mens «Act III» fra 1990 var et nytt mesterverk. Dessverre gikk bandet i oppløsning etter en stygg trafikkulykke mens de var på turné, der nevnte Galeon fikk alvorlige hodeskader. Det lå mye bitterhet i bruddet, men tiden leger som kjent alle sår og det var således ingen bombe at Death Angel, i likhet med de fleste andre, varslet sin tilbakekomst i det nye millenniet. De første famlende skritt ble tatt i forbindelse med en støttekonsert for Chuck Billy (Testament) og Chuck Schuldiner (Death), som begge var rammet av kreft.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNaturligvis ble gjenforeningen permanent og «The Art of Dying» ble sluppet i 2004. Den inneholder noen kanonspor, men helhetlig var den ikke like sterk som man kunne håpe på. I tillegg til de naturlige thrashinfluensene brakte de her også til alters sin udiskutable fascinasjon for punk. Det er absolutt ikke noe galt i det, men låtmaterialet var rett og slett ikke sterkt nok.
Det er derfor svært gledelig å kunne meddele at Death Angel med «Killing Season» har levert en plate som virkelig forsvarer deres legendariske rykte. Her er flust med djevelske riff som skaper et groove av en annen verden. Punkinfluensene er denne gangen langt bedre integrert i låtmaterialet, som jevnt over holder meget høy standard. I tillegg viser vokalist Mark Osegueda at han er blant de beste, kanskje den beste, innen genren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det er som nevnt tett mellom høydepunktene, men «Lord Of Hate», «Sonic Beatdown», «Carnival Justice», «Buried Alive» og «The Noose» ligger et ponnyhode foran resten. Her finnes masser av både tempo, groove og melodi. Favorittprodusent numero uno for tiden, Nick Raskulinecz, har utvilsomt fått frem det aller beste av Death Angel. Han beskriver seg da også som stor fan og vet åpenbart hvordan de skal låte.
«God Vs God» og «Resurrection Machine» er de to eneste kuttene jeg ikke helt greier å få til å sitte. Begge ligger i et noe lavere tempo enn resten, hvilket i og for seg skaper god variasjon, men de fenger ikke skikkelig. Det kan godt være at disse vokser seg større over tid.
Death Angel har startet thrashåret 2008 der Exodus avsluttet fjoråret - på topp. Nå er det bare å håpe på at de drar de californiske rumpene sine over dammen slik at vi kan oppleve dem live. Skal man dømme etter den medfølgende bonusdisken, der vi får opptak fra en konsert i Frankrike 2003, kan det bli en konsertbegivenhet av de helt store. Kill'em all!
