Kaizers Orchestra: «Maskineri» (Petroleum/SonyBMG)Keisere i grøfta
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er ingen tvil om at Kaizers Orchestra på sitt beste er noe av det mest særpregede og levende norsk rock har produsert. Men etter å ha kjørt ompa-oppskriften, drønnene i oljefat og slegger, og den bakgårdsmøkkete, suggererende og pumpende rocken som et ustoppelig tog gjennom store publikumsmasser i inn og utland, er det tomt for ideer og kraft på det nye albumet «Maskineri».
Det er fortsatt fart i toget, og det treffer fremdeles noen strenger som vil få den mest ihuga fansen til å nekte for at dette er begynnelsen på slutten. Men toget mangler skinner. Det bare durer gjennom myr, asfalt og forsteder uten styring. Uten den magien og seksualiteten som rører ved følelsene.
Det er lett å sammenligne med følelsen man får av det siste albumet til Kent. I starten på albumet er det en viss glød av gammelt merke, og Kaizers spiller på sine kvaliteter på en måte som vekker gode minner og assosiasjoner til tidligere storhet. Med massivt rørete og maskulint spennende gitar- og rytmebankende rock, blandet med Janove Ottesens djevelske og malende innlevelse. Det er lett å falle inn i Kaizers-entusiasmen på åpningslåten «Moment» og i enda større grad på «Apokalyps Meg», som virkelig er en Kaizers-perle. Men man blir raskt oppmerksom på følelsen av at dette uttrykket har fungert bedre før. At Kaizers står stille og mangler den desperate følelsen og evnen til fornyelse som har vært der album for album til nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
For etter «Moment» og «Apokalyps Meg» går det rett i grøfta med resten av albumet. Tilsynelatende skjer det også med Kaizers Orchestra.
Balladen «Den Andre Er Meg» er fullstendig blodfattig, selv om Ragnhild Winterstø Røthing kommer inn med et velkomment vokalt innslag i duett med Janove. Det er typisk for dette albumet at en såpass sterk tekst som de har skrevet på «Bastard Sønn» føles langt mindre viril og desperat enn Kaizers Orchestra ville fremstått for bare et par år tilbake.
Det sniker seg inn elementer av pur flat popmusikk på «Maskineri», ikke ulikt Janoves soloalbum, noe som kler verken kler låtene eller bandet. Det er mulig at flere av disse låtene vil få tilført mer gnist, energi og desperasjon når Kaizers Orchestra står på en scene nær deg i tiden som kommer.
«Maskineri» kan være et tegn på at de gode og store dagene er over. At det meste herfra handler om å begrense forfallet mest mulig og klamre seg fast til gamle fasader. Men ingen ønsker å være passasjerer på et tog uten skinner særlig lenge.