Tatt av gutten

(Foto/Copyright: Motlys/Sandrew Metronome Norge)
(Foto/Copyright: Motlys/Sandrew Metronome Norge) 
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nostalgikaramellen «Mannen som elsket Yngve» lever nesten opp til forventningene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle har et soundtrack til livet sitt. Tilfeldigvis og heldigvis er «Mannen som elsker Yngve»-forfatter Tore Renbergs ungdomslydspor nærmest identisk med mitt.

Det er derfor vanskelig ikke å bli sjarmert av en film som innledes med de magiske tonene av The Stone Roses' «I Wanna Be Adored». Og godsakene bare fortsetter. Vi snakker hits fra The Cure, The Jesus & Mary Chain, Violent Femmes og Happy Mondays. Nostalgien nærmest oser ut av lerretet. Jeg er tilbake på jenterommet og kjenner kriblingen i magen over tanken på neste helgs party.

Streit eller frik?

Vi befinner oss i 1989. Muren faller, streitingene går med Ball-gensere og synes Roxette er drita gode. De kule folka har funnet fram pappas frakk og er utelukkende interessert i politikk, brit-pop og norsk punk. Dersom man våger å putte noe som ligner på synthesizer på platespilleren er man definitivt homo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den nokså dølle Yngve er ny på skolen. Han hører på synthesizer-pop, ser på skyer og spiller tennis. Det er ikke vanskelig å forstå at verdenen til den sortkledde, übercoole Jarle Klepp faller i grus når han plutselig får uavklarte følelser sin nye klassekamerat.

Særlig nå når alt ser ut til å gå bra for ham. Jarle har endelig fått napp hos drømmedama (Ida Elise Broch) og kanskje viktigere, han er blitt godtatt av Helge (Arthur Berning) som er den tøffeste gutten i gata. Sammen har de dannet Mathias Rust Band og framfører røffe låter med klingende tekster som: «Fittesatan Anarkikommando». Verdensherredømmet er innen rekkevidde for de følelsesladde unge menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så var det denne Yngve da.

Klassiker

Tore Renbergs bok «Mannen som elsket Yngve», som filmmanuset er basert på, er en moderne klassiker. Sammen med oppfølgerboken «Kompani Orheim» klarte Renberg å beskrive ungdomstiden til en hel generasjon. Jeg leste begge bøkene på en sommer og tårene trillet da siste side var snudd. Det var med nærmest umulig høye forventninger jeg satt meg i kinosetet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mye som funker som det skal i denne filmen. Rolf Kristian Larsen (Fritt vilt) er perfekt som den usikre og vinglete Jarle Klepp. Det er beundringsverdig at en såpass fersk skuespiller klarer å framstille ung forelskelse på en så var måte. Ole Christoffer Ertvaags Yngve er ren og delikat og står i skarp kontrast til de rufsete frikerne. Broch-familien har som kjent gode gener, og Ida Elise er vakker og sjarmerende som guttejenten Katrine.

Usikkerhet

Det er scener i denne filmen som er fantastiske. Yngve som gresk gud i tennisklær, en sacco-sekk som eksploderer på party, Kristoffer Joner som vindskeiv frisør. Filmen er på sitt beste når den beskriver usikkerheten som preget både samfunnet og individene på tidlig 90-tall.

Desverre virker samtalene klamme og unaturlige i enkelte partier. «Har du sett at skyene ligner på ting», sier Yngve litt påtvunget. Den følelsesladde stunden blir mer pinlig enn rørende. Noen av klimaksscenene sitter heller ikke som de skal. Når det gjelder som mest og alt eksploderer klarer jeg ikke helt å tro på smerten til Jarle. Til det er deler av dialogen for banal og klossete.

Godlynnet humor og en gnistrende gjeng med friske skuespillere klarer nesten, men bare nesten, å glatte over disse uheldige feilskjærene.

Når det hele avsluttes med «Love Will Tear Us Apart» skal du likevel ha et hjerte av stein for ikke å føle deg berørt.