The Cure i Spektrum i kveld

The Cure i Spektrum i kveld
The Cure i Spektrum i kveld
Artikkelen fortsetter under annonsen

Rufsehuet Robert Smith og hans The Cure spiller for et fullsatt Oslo Spektrum i kveld. I den anledning har vi dykket litt i bandets diskografi.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

2004-utgaven av bandet.2004-utgaven av bandet.

Britiske The Cure, med Robert Smith i spissen, spiller i Oslo Spektrum i kveld. Det er 16 år siden bandet sist besøkte Norge, og over 20 år siden undertegnede opplevde en slapp utgave av dem, som på denne tiden befant seg kunstnerisk på toppen av sin karriere etter å ha gitt ut sitt kanskje mest solide album tidligere samme år.

Torsdag 22. oktober 1987 spilte The Cure i Drammenshallen. Billetten kostet 150 kroner, og «Kiss Me Kiss Me Kiss Me» viste et kunstnerisk og eksperimentelt The Cure som dette året var på sitt jevneste i karrieren.

1987-konserten kan imidlertid kun oppsummeres som en helt grei, men ikke spesielt minnerik begivenhet. Et forholdsvis uengasjert band på scenen med en sutrende Robert Smith uten glød eller vilje til å gi publikum valuta for inngangspengene. Minner fra bilturen over fjellet (bodde i Bergen på dette tidspunktet) sitter bedre enn selve konserten. Hvilket sier sitt.

Det virkelig store kommersielle gjennombruddet først ble oppnådd med albumet «Disintegration», frontet av singelen «Lullaby», i 1989, og ikke minst den fengende pophiten «Friday, I'm In Love» tre år senere.

The Cure har ikke siden vært i nærheten av sin storhetstid som er og blir deres mørke 80-tall, selv om foreløpig siste albumutgivelse, selvtitulerte «The Cure» fra 2004, viser at Robert Smith og kompani i det minste er tilbake på rett spor etter et tiår i ingenmannsland.

ABC Nyheter kommer naturligvis tilbake med rapport fra kveldens konsert i Oslo Spektrum. Inntil da kan du kose deg med vår lille gjennomgang av bandets diskografi.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Debutalbumet kom i 1979Debutalbumet kom i 1979

«Three Imaginary Boys» (Fiction, 1979)
Da The Cure debuterte med den kontroversielle singelen «Killing An Arab» i desember 1978, var ikke låten å finne på debutalbumet som kom snaue halvåret senere. The Cure serverte et forholdsvis poppete lydbilde, selv om de utvilsomt var gyldige representanter for den mer alternative postpunken på denne tiden sammen med band som Joy Division og Gang Of Four. Albumets kjernespor: «10:15 Saturday Night», «Fire In Cairo» og den noe utradisjonelle Hendrix-coveren «Foxy Lady».

Karakter: 6 av 10

«Boys Don't Cry» (PVC, 1980)
Gruppens andre plate, «Boys Don't Cry», er en miks av låter laget etter debuten «Three Imaginary Boys» og tidligere utgitte spor. Disse låtene ble samlet for å selge The Cure utenfor hjemlandet, da spesielt med tanke på å etablere dem i USA. «Killing An Arab» dukket først opp her i albumsammenheng, hvilket også deres to neste singler gjorde: «Boys Don't Cry» og «Jumping Someone Else's Train». Albumet gir et bilde av hva The Cure er i ferd med å bli. Signaturlåter: «Killing An Arab», «Boys Don't Cry» og «Jumping Someone Else's Train».

Karakter: 7 av 10


«Seventeen Seconds» (Fiction, 1980)
Med sin tredje utgivelse begynner The Cure virkelig å finne seg til rette på den alternative musikkscenen hjemme i England. Bassist Michael Dempsey får en sentral rolle på denne mørke og langt dystrere utgaven av bandet, som serverer atmosfæriske og dystre toner, hele veien ledet an av en gotisk konsekst, som etter hvert skulle bli bandets varemerke. Signaturlåter: «Play For Today» og «A Forest».

Karakter: 8 av 10

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Står som en påle i bandets diskografiStår som en påle i bandets diskografi

«Faith» (Fiction, 1981)
Med «Faith» dykker The Cure enda dypere ned i undergrunnen og leverer sitt dystreste og mørkeste album i katalogen. Melankolien ligger tykt utenpå, og låttitler som «The Holy Hour» og «Funeral Party» taler for seg selv. The Cure blir med denne utgivelsen for alvor tatt som et av gothernes aller viktigste band med sin innovative og atmosfæriske musikk. Albumet står den dag i dag som en påle i bandets diskografi og er ved siden av «Kiss Me Kiss Me Kiss Me» helt klart bandet sterkeste - og kanskje også viktigste - studioplate. Signaturlåter: «Primary», «Other Voices», «All Cats Are Grey», «The Funeral Party» og «Faith».

Karakter: 9 av 10


«Pornography» (Fiction, 1982)
Goth-referansene kommer enda tydeligere frem på oppfølgeren «Pornography», hvor The Cure tar et steg videre. Her utfordrer de sitt eget lydbilde og eksperimenterer mer med alt fra komposisjon til produksjon. Den underfundige singelen «The Hanging Garden» er motvekten til «One Hundred Years» atmosfæriske åpning og tilsynelatende naturlige fortsettelse på «Faith». The Cure lykkes ikke like godt på oppfølgeren, men er definitivt i ferd med å finne sitt helt eget og unike sound på den alternative britiske musikkscenen. Siganturlåter: «The Hanging Garden», «One Hundred Years» og «The Figurehead».

Karakter: 7 av 10


«Japanese Whispers» (Fiction, 1983)
Med sine åtte spor er «Japanese Whispers» ansett som et mini-samlealbum, preget av bandets mest catchy singler til nå. På dette stadiget i karrieren hadde The Cure for første gang siden debuten laget mer lystige låter, som her er representert med singlene «The Love Cats», «Let's Go To Bed» og «The Walk». Alle store hitsingler i hjemlandet, men ikke albummateriale da de dansbare og lystige tonene brøt kraftig med uttrykket som preget gruppens tre siste album. At Robert Smith og hans kumpaner ikke bare sitter med hodet i sanden og depper kom for første gang til overflaten gjennom disse låtene. Signaturlåter: «Let's Go To Bed», «The Walk» og «The Love Cats».

Karakter: 7 av 10


Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

The Cure-sjefen er eneste som er igjen av originalbesetningenThe Cure-sjefen er eneste som er igjen av originalbesetningen

«The Top» (Fiction, 1984)
I 1984 er The Cure redusert til Robert Smith som i samarbeid med Lol Tolhurst leker seg i studio med psykedeliske lydeffekter. Låtmaterialet er tilsynelatende ikke spesielt organisert, noe som resulterer i en ujevn og forholdsvis vanskelig utgivelse som sliter med å feste seg hos fansen. Tatt i betraktning at The Cure på denne tiden virkelig er i ferd med å etablere seg som et av de virkelig store alternative alternativnavnene, er det i hvert fall ikke denne platens skyld at de oppnår anseelse og anerkjennelse. Signaturspor: «The Caterpillar», «Shake Dog Shake».

Karakter: 4 av 10


«Concert: The Cure Live» (Fiction, 1984)
The Cures første liveplate er en helt grei, men likevel uviktig oppsummering av bandets karriere til nå. Opptakene er gjort i Storbritannia under «The Top»-turneen, men liveopptakene er ikke i stand til å løfte de eldre låtene, selv om et par av de ferskeste sporene fra «The Top» i konserttapning fremstår som bedre enn studioversjonene. Noe som kan forklares med at vi her hører et band, og ikke et utvalg studiomusikere uten noen direkte eller egentlig tilknytning til The Cure. Signaturlåter: «Shake Dog Shake», «Charlotte Sometimes».

Karakter: 5 av 10


«The Head On The Door» (Fiction, 1985)
Med «The Head On The Door» begynner The Cure virkelig å slå seg til ro med et musikalsk uttrykk som siden har blitt karakterisert som typisk for bandet. De retter opp igjen inntrykket som forgjengeren «The Top» ga året i forveien med sterke hitsingler som «In-Between Days», «Close To Me» og «A Night Like This». Popelementene som preget gruppens singler som ble inkludert på samlingen «Japanese Whispers» i '83, er tilbake for fullt, og The Cure synes med ett et helt naturlig alternativ til samtidige hitlisteryttere som Wham! og Duran Duran, men i enda større grad New Order The Smiths. Signaturlåter: «In-Between Days», «Close To Me» og «A Night Like This».

Karakter: 7 av 10


«Staring At The Sea: The Singles» (Fiction, 1986)
Selv om «Japanese Whispers» var inne på noe, er det først med denne utgivelsen The Cures karriere for alvor blir oppsummert. Bandets varierende musikalske uttrykk er her samlet på ett brett, og det er slående hvor jevnt resultatet låter når låtene, som her, presenteres i kronologisk rekkefølge. Lytteren få følge bandets karriere fra start til dette punktet (1986), og det er nesten oppsiktsvekkende hvor feiende flott disse vidunderlige låtene står i forhold til hverandre. Signaturlåter: «Killing An Arab», «Jumping Someone Else's Train», «Charlotte Sometimes», «Let's Go To Bed» og «In-Between Days».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Karakter: 10 av 10


En av deres sterkeste studioplaterEn av deres sterkeste studioplater

«Kiss Me Kiss Me Kiss Me» (Fiction, 1987)
Robert Smith og kompani gaper høyt på dette amisiøse dobbeltalbumet fra 1987. Forgjengeren «The Head On The Door» hadde banet vei for et nytt sound, som The Cure her utdyper videre, men som de samtidig ser seg tilbake på deres mørkere og mer gotiske stil. Kombinasjonen blir en miks av mer reinspikka popkomposisjoner som den fengende «Just Like Heaven», den langt mer svulstige og lystige «Why Can't I Be You?» og småfunky og frekke «Hot Hot Hot!!!» - alle store hitsingler for The Cure dette året. Men selv om albumet frontes av disse låtene, så er de likevel ikke veldig representative for det øvrige innholdet på denne platen, som mest av alt minner om en konsept-idé, anledet av den tunge og nesten progaktige åpningen «The Kiss». Signaturlåter: «The Kiss», «Just Like Heaven» og «How Beautiful You Are».

Karakter: 9 av 10


Artikkelen fortsetter under annonsen

Sørget for verdensherredømmeSørget for verdensherredømme

«Disintegration» (Fiction, 1989)
Frontet av monsterhiten «Lullaby», som var en av årets mest viste videoer på MTV i 1989, gjorde The Cure til verdensstjerner. «Disintegration» skulle også bli albumet som banet vei for at bandet fikk et endelig fotfeste ute i den store verden. Selv om mange tilkomne fans på dette tidspunktet mener det, så kan likevel ikke «Disintegration» anses som gruppens kunstneriske høydepunkt. Likevel, med fine og sjarmerende poplåter som «Pictures Of You», «Lovesong» og ikke minst «Lullaby» på tapetet, kunne det nesten ikke gå galt for The Cure nå. Signaturlåter:, «Lullaby», «Lovesong», «Pictures Of You» og «Last Dance».

Karakter: 8 av 10


«Mixed Up» (Fiction, 1990)
«Mixed Up» er som tittelen angir en samling med remikser av noen av The Cures vesentligste singler. Remiks-album kan bidra til å løfte gamle låter til et nytt nivå, men det er sjelden folkene bak klarer å holde nivået oppe gjennom et helt album. Det er heller ikke tilfellet med denne samlingen, som i stedet for å løfte de ellers forholdsvis gode låtene opp, drar de ned i sølen og tråkker på dem. «Mixed Up» er sånn sett en totalt uinteressant utgivelse, så lite spennende at selv blodfansen vil styre unna.

Karakter: 2 av 10


«Wish» (Elektra, 1992)
The Cure går tilsynelatende fullstendig kommers med den radiovennlige og lystige hitsingelen «Friday, I'm In Love», som den dag i dag står tilbake som bandets aller største hitlåt og som fast innslag på et utall radiostasjoner hver uke før helgen ringes inn. «Wish» er som album ikke fullt så lystig som singelen skulle tilsi, mens bandbesetningen på dette tidspunktet er i ferd med å gli fra hverandre. Albumet bærer også preg av dette og er mer ujevnt enn forgjengeren, uten de helt store høydepunktene på låtsiden. Signaturlåter: «Friday, I'm In Love», «High» og «A Letter To Elise».

Karakter: 6 av 10

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen


«Show» (Elektra, 1993) / «Paris» (Elektra, 1993)
«Show» og «Paris» er ytterligere to liveplater med The Cure. «Show» er i stor grad basert på låtene fra «Wish», mens «Paris» tar for seg mer av bandets karriere til nå. Ikke uinteressante konsertopptak dette, og jevnt over bedre liveopptak enn «Concert: The Cure Live» (1984), men heller ingen nødvendighet for andre enn den mest ihuga fansen.

Karakterer: 6 av 10 (begge)


Midt på 90-tallet lå The Cure nede for tellingMidt på 90-tallet lå The Cure nede for telling

«Wild Mood Swings» (Fiction, 1996)
Midt på 90-tallet begynner The Cure å miste grepet. Dette albumet inneholder riktignok et par singler det også, men ingen av dem er spesielt minneverdige eller i nærheten av hva bandet har prestert tidligere. Litt av forklaringen ligger i at Robert Smith mer eller mindre står på bar bakke etter en rekke utskiftninger av bandmedlemmer. «Wild Mood Swings» føles derfor mer som en soloplate signert Smith enn som en The Cure-utgivelse, noe som kanskje kan forklare hvorfor han selv setter denne forholdsvis høyt på listen over sine egne favoritter. De fleste andre synes imidlertid på dette punktet å ha mistet interessen for The Cure. Signaturlåter: «Want», «Mint Car» og «The 13th».

Karakter: 4 av 10

Artikkelen fortsetter under annonsen


«Galore» (Fiction, 1997)
«Galore» tar opp tråden der «Staring At The Sea: The Singles» (1986) slapp, og fortsetter gjennomgangen av bandets singel-diskografi de neste ti årene. Som på forgjengeren, viser også «Galore» at The Cure jevnt over har vært et utsøkt singelband, men avslører samtidig at den første halvdel av karrieren er mer interessant enn den andre, som altså gjenspeiles her. Noen virkelige godbiter bidrar imidlertid til å heve helhetsinntrykket. Signaturlåter: «Just Like Heaven», «Lullaby», «Lovesong» og «Friday, I'm In Love».

Karakter: 7 av 10


«Bloodflowers» (Fiction, 2000)
I det nye millenniet returnerer Robert Smith og The Cure med «Bloodflowers», et album som ifølge sjefen skal fungere som den tredje og avsluttende utgivelsen i en trilogi som fra før har inkludert «Pornography» (1982) og «Disintegration» (1989). Men som med det foregående studioalbumet «Wild Mood Swings», inneholder heller ikke «Bloodflowers» spesielt minneverdige låter. Likevel er platen hakket jevnere enn forgjengeren, basert på et mørkere lydbilde som er den eneste forbindelsen til de to øvrige utgivelsene i den såkalte trilogien. Signaturlåter: ingen.

Karakter: 5 av 10


«Greatest Hits» (Elektra/Polygram, 2001)
«Greatest Hits» er som tittelen antyder enda en samling med The Cures mest populære låter. Forskjellen fra tidligere samleplater er at denne tar for seg hele bandets karriere, men med hovedvekt på de mest radiovennlige låtene. Noe som også betyr at hovedfokuset er lagt til siste halvdel av karrieren. To nye låter, «Cut Here» og «Just Say Yes», indikerer at dette ikke blir det siste vi får høre fra Robert Smiths The Cure. Gå heller for «Staring At The Sea: The Singles» og «Galore». Signaturlåter: «Let's Go To Bed», «Just Like Heaven», «Lullaby» og «Friday, I'm In Love».

Karakter: 6 av 10

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det foreløpig siste studioalbumet er en av bandets sterkeste utgivelserDet foreløpig siste studioalbumet er en av bandets sterkeste utgivelser

«The Cure» (Geffen/Universal, 2004)
Med selvtitulerte «The Cure» synes The Cure nærmest å ta et oppgjør med de forvirrede 90-årene og serverer sin mest helstøpte plate siden «Disintegration» landet tilbake i 1989. I likhet med de nærmeste forgjengerne inneholder heller ikke denne spesielt mange låter med hitpotensiale. Men albumet er likevel deres jevneste på mange, mange år, og scorer høyt for sin kombinasjon av høy kvalitet og stilsikre låter som fører bandet tilbake til sine glansdager på 80-tallet. «The Cure» er alternativ rock på sitt aller beste, og føyer seg pent inn i rekken av solide utgivelser signert Robert Smith og hans mange kumpaner i bandet opp gjennom årene. Dette er det foreløpig siste vi har hørt fra The Cure, før en oppfølger kommer senere i år. Hvis de fortsetter i samme spor, har vi ingenting å frykte med tanke på bandets fremtid. Signaturlåter: «Lost», «Labyrinth», «The End Of The World» og «The Promise».

Karakter: 8 av 10


The Cure spiller altså i Oslo Spektrum i kveld. Det er postrockerne i Sheffield-bandet 65 Days Of Static som har fått i oppdrag å varme opp for Robert Smith og kompani.

ABC Nyheter kommer tilbake med full rapport fra konserten i morgen.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her