Heltinne med mage

Årets store Oscar-overraskelse var at den lavmælte komedien «Juno» ble nominert i hele fire kategorier. Etter å ha sett filmen er det ikke annet å si enn at akademiet utviser sjeldent godt skjønn. For dette er virkelig en perle av en historie.

Bak fortellingen om den 16-år gamle jenten som blir gravid står stjerneskuddet Diablo Cody. Cody sjokket Amerika får noen år siden med boken Candy Girl: A Year in the Life of an Unlikely Stripper , en sann beretning om hvordan hun sa opp den kjedelige kontorjobben for å jobbe fulltid som stripper. Fordi hun synes det virket kult. Hun er med andre ord ikke redd for å gå nye veier.

I Juno har Cody skapt den mest likandes tenåringsjenten jeg har sett på film siden Thora Birch i Ghost World.

Juno digger bra musikk. Hun elsker å se på slasher-filmer. Hun har en skrudd sans for humor og gir faen i om hun blir likt. Hun er forelsket i en gutt som er så lite hipp at du forstår at han er en bra fyr. Når hun blir gravid freaker hun ikke ut. Etter å ha skjønt at fosteret mest sannsynlig allerede har fingernegler bestemmer hun seg for å adoptere barnet bort til noen som trenger det.

Juno is...

Juno er helt klart et barn av reality-TV og facebook-generasjonen. Hun buser ut med de mest intime ting uten å bry seg noe videre med det. Eller gjør hun egentlig det? Etter hvert som historien skrider fram forstår vi likevel at det finnes en mykere og mer følsom side av heltinnen vår. Vi blir vitne til følesesutbrudd som på en diskret måte viser at kanskje hun ikke er så tøff som hun gir uttrykk for. Uten at det knekker henne.

Karakterens kompleksitet gjør at det er vanskelig å ikke bli rørt. For vi i publikum skjønner det den smarte, men likevel umodne 16-åringen ikke forstår. Juno tror nemlig at det hele vil være «over» i det barnet er ute og overlevert til sine nye foreldre. Vi voksne vet imidlertid at dette er en avgjørelse hun må leve med resten av livet. Og det skjærer oss i hjertet.

Skremmende god Garner

Skuespillerne er et kapittel for seg selv. Det er tydelig at regissør Jason Reitman («Thank you for smoking») har valgt sine folk med omhu. Hovedrolleinnehaver Ellen Page som også er nominert til gullstatuett, er rett og slett et unikum. Strålende vakker, tøff og med perfekt komisk timing.

Jennifer Garner («Alias»/«13 going on 30») tar pusten fra meg med sin uhyre følsomme tolkning av en barnløs karrierekvinne som lever med sorgen over å ikke kunne bli gravid hver dag. Desperasjonen nærmest lyser av øynene hennes. Jeg trodde helt ærlig at Hollywood-stjernen Garner ikke hadde det i seg. Så feil kan man ta.

Jason Bateman («Arrested Development») beveger seg på en syltynn linje mellom det sympatiske og det patetiske i rollen som adoptivfar med kalde føtter. Junos praktisk anlagte foreldre er framstilt med en sjelden varme.

Agendafritt

De moralske spørsmålene rundt tenåringsgraviditet kunne lett ha gjort denne filmen til en politisk affære. Heldigvis framstår ikke Junos avgjørelse om å ikke ta abort som et moralsk valg. Det er mer et resultat av at hun er spontan, litt halvsprø og tilfeldigvis synes at det er en god idè å beholde barnet.

Det etterlyses stadig sterke kvinneroller i norsk film. I den anledning burde «Juno» være pensum for manusforfattere. Den vevre tenåringsjenten driver historien framover. Hun tar alle sine valg helt på egen hånd uten å bli presset eller engang påvirket av menn. Juno virker sjeldent sterk og beundringsverdig selvstendig. Merkelig nok kan en gravid 16-åring ende opp med å bli årets feminist-heltinne.