Lyttelua 39 (Æitzel)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter
Säkert!: Säkert!
Denne skiva blir bare bedre og bedre. Rett og slett knallbra pop. Og tekstene? Bevare meg vel. De går på hendene albumet igjennom. Den svenske dialekten og måten Annika Norlin kaster ordene veggimellom, gjør meg mer enn bare glad. Tidvis kommer også lykken marsjerende, faktisk.
De finnes knapt dårlige låter på denne skiva. Det ene sjarmtrollet etter det andre ramler ut av høytalerne. Nå for tiden er det likevel «Det kommer bara att leda till nåt ont» og «Och jag grät mig till sömns» som ruser meg mest. En øm rus med rare farger og ett og annet soppmonster. Tror jeg da.
American Music Club: The Golden Age
Mark Eitzel. Smak på navnet. Herlig, ikke sant? Æitsel. Definitivt en av rockenes kongsemner som på en eller annen måte aldri vant verken det ene eller det andre. Men ganske sikkert det tredje. Meg har han uansett vunnet for lenge siden, noe som trolig gjør lite inntrykk på mannen med skjegget og hodeplaggene. For akkurat som Plura i Eldkvarn, har Æitsel usedvanlig god smak når det kommer til hodeplagg. På «The Golden Age» har han gått for en martim look. Kanskje ikke så rart med tanke på at han og resten av gutta i American Music Club befinner seg i en redningsbåt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOm nordmenn er født meg ski på beina, er Eitzel født i en redningsbåt. Hans søken etter svar kan, om man ikke følger med i timen, fortone seg som i overkant pretensiøse. Kontastene som åpenbarer seg mellom tittelen, «The Golden Age», og livbåten, er veldig markeitzelsk. Den uendelige pendlingen mellom godt og vondt, mellom glede og smerte, har alltid vært hans arena. På «The Golden Age» er han lysere til sinns enn på lenge, men aldri happy-happy. Noe som kler ham godt. «The Golden Age» er nemlig et flott album som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Og stemmen til Eitzel? Den vil jeg alltid elske.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Som smaken av knekkebrød med brunost etter 14 dager i Yorkshire, roper Lyttelua fra kjøkkenbenken med ørene full av Eitzel.
Marah: Angels Of Destruction
Det finnes ingen mystikk i det gutta i Marah holder på med. Intet originalt, ej heller grensprengende. Men søker du trygghet og terninkastfire-musikk, eller seksermusikk som vi sier her på ABC Nyheter, vil du elske Marah som lager en ungdommelig form for gubbrock. Litt som om Bruce Springsteen, Tom Petty og gutta i the Replacements og the Hold Steady møttes på en basballkamp med en sixpack under Lua. Nice, men ikke jævelig spennende, med andre ord.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Du har glemt et band, din kødd, skriker Lua, denne gangen fra toalettet der det tydeligvis er pottetett.
- Javel?
- Del Fuegos, din megakødd. Men du husker vel knapt brødrene Dan og Warren Zane og låter som «Don't Run Wild» and «I Still Want You», smeller det fra Lua. Og det er ikke det eneste som smeller for å si det sånn.
Men den subtile lille tassen har rett. Ikke bare høres Marah ut som Del Fuegos. Jo flere låter jeg laster ned fra det gamle topplokket av de gamle heltene som herjet på 80-tallet, jo sikrer blir jeg i min konklusjon. Marah er Del Fuegos. Del Fuegos er Marah. Og jeg er gud.
Men bare nesten. Eller for å justere konklusjonen litt: Marah og Del Fuegos låter likt, de pumper gull fra den sammen kilden, men skiller seg fra hverandre på grunn av likheter snarere enn ulikheter. De er ulikt like, som vår herre ville ha sagt. Og det er jo bra. Særlig med tanke på at Marah denne gangen stikker innom med en gjeng mannevonde engler, «Angels Of Destruction». Et album jeg trykker til mitt sosialdemokratiske bryst. Trygt, godt og med en duft av roser.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
- Har vi mer dasspapir? Roser, my ass. Gud du, lissom, roper Lua fra toalettet der han så vidt makter å overdøve stemmen til Mina på Radio Tango. - Viss hu der kan bli programleder, da kan faen meg jeg også bli det. Hu burde varme opp for mitt program. Hører du din vattnisse?
- Nei, jeg danser tango med en flamingo. Radioprogram? Du er jo som skapt for fjernsyn.
- Nå speller a ...
- Jim Ford ........
Jim Ford: Point Of No Return
Tja, hva skal man si? Selv trodde jeg ikke at det var mulig. Men alt er mulig. Det handler bare om å tro. Særlig. Men altså, det er faktisk mulig å sette sammen et album av gamle Jim Ford-sanger som (nesten?) er like gode som perlene på en snor fra fjorårets store retroutgivelse, «The Sound Of Our Time». «Point Of No Return» er ganske enkelt en musikalsk åpenbaring alle med musikalsk vett må kjøpe. Jepp, vi snakker kjøpeplikt. Og når vi er inne på kjøpeplikt....
Artikkelen fortsetter under annonsenArthur Alexander: Lonely Just Like Me
.... må alle med sans for musikk kjøpe «Lonely Just Like Me: The Final Chapter» og spille låt nummer 18, 19 og 20. Mer er det ikke å si om den saken.
- Du glemte alle de andre låtene på skiva, din skrotnisse, skriker Lua så høyt at Pommacen som spruter ut av nesa hans i et kort og intenst øyeblikk tegner en gyldenbrun regnbue mot den hvite stueveggen som er dekorert med Lua-heltene Johnny Thunders og Leo Sayer. Men Lua har selvfølgelig helt rett, hvorfor kan du lese her.
