The Mars Volta: «The Bedlam In Goliath» (Island/Universal)På racertur med Omar og Cedric

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «The Bedlam In Goliath», The Mars Voltas fjerde album, går duoen tilbake til røttene og forsøker å gjenskape universet som gjorde dem til innovatører innen moderne progrock.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I motsetning til de to foregående utgivelsene, VG-listetopperen «Frances The Mute» (2005) og «Amputechture» (2006), kjører Omar Rodriguez-Lopez og Cedric Bixler-Zavala av gårde i en uhyrlig fart på «The Bedlam In Goliath». Akkurat som tilfellet var på den nærmest prikkfrie debuten «De-Loused In The Comatorium» i 2003.

Konseptalbumformelen, som dette bandet har bidratt sterkt i å sette tilbake på rockkartet, avviker de heller ikke denne gangen fra i spesielt stor grad. Snarere tvert imot. Det musikalske uttrykket som duoen har hatt som et varemerke siden dagene i At The Drive-In er heller ikke markant endret eller gjort ugjenkjennelig på denne platen. Det hersker med andre ord ingen tvil om hvilket band vi hører. Men de unngår heldigvis fellene som blant andre gjorde forgjengeren «Amputechture» til en liten musikalsk nedtur.

«The Bedlam In Goliath» inneholder i alt 12 nært beslektede spor. The Mars Volta sparker knallhardt fra seg fra første sekund på platen, og før vi er i mål nærmere 80 minutter senere, er det nødvendig å ta en lang pause med absolutt og pur stillhet. For det tar på å henge med på notene i The Mars Voltas støyende musikalske univers. Men bevares så deilig det også er å befinne seg i dette forunderlige støylandskapet.

Siden sist har de fått med seg trommis Thomas Pridgen på laget, mens Flea og John Frusciante i dette selskapet får ut all den innestengte frustrasjonen som de ikke lenger får demonstrert gjennom moderbandet Red Hot Chili Peppers' stadig mer radiovennlige FM-pop.

Men «The Bedlam In Goliath» er først og fremst de to hovedpersonenes verk. Det merkes og det føles i hele kroppen når disse låtene omslynger og nærmest setter lytteren i en slags uventet sjokkmodus.

Gitarist Omar Rodriguez-Lopez er mannen som sitter i førersetet på denne racerturen av et album, mens Cedric Bixler-Zavala lirer av seg hvert eneste tekstlinje som om det skulle være hans siste ord på denne jord.

På et overraskende, og ikke minst imponerende vis, er det hele servert med stor troverdighet og en innlevelse som ikke er mulig å overse. Resultatet er akkurat så intenst og spent at det omfavner omgivelsene med en energisk utblåsning vi knapt har opplevd på denne siden av milenniet.


Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her