- Feige norske forfattere

Bergljot K. Nordal. (Foto: privat)

- Jeg er skuffet over hvor trangt og lite det litterære Norge fremstår, sier Bergljot Kasegard Nordal, som akkurat har gjort seg ferdig med masterstudier i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kollega Anniken Løvdal har hun lest seg gjennom til sammen 98 norske romaner som ble innkjøpt av Norsk Kulturråd i 2006. Resultatet foreligger i masteroppgaven «Norske romaner 2006: modernitetssmerte eller navlelo?», som ble ferdigstillet for en knapp uke siden.

Mange kjente, norske forfattere gav ut romaner i 2006, som Ari Behn, Lars Saabye Christensen, Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Karin Fossum, Helene Uri og Tove Nilsen.

- Desillusjonert

Nordal hadde sett frem til å lese store mengder norsk litteratur under arbeidet med oppgaven, men kan fortelle at hun var desillusjonert da hun lukket den siste boka.

- Det var en fantastisk mulighet å få lese så mye, men det gjorde meg også litt trist på den norske samtidslitteraturens vegne. Vi er i krig i Afghanistan, det skjer så vilt store ting i verden, som norske lesere ønsker å bli gjenfortalt på en annen måte. Men det virker som det er tett i litteraturen.

- Forfatterne virker døve og blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv.

Over en fjerdedel av utvalget til Nordal og Løvdal inneholder en eller annen form for selvbiografiske trekk.

Dette gjaldt blant annet Lars Saabye Christensens «Sirkus», Hanne Ørstaviks «Kallet - romanen», Thure Erik Lunds «Inn», Tor Obrestads «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» og Ari Behns «Entusiasme og raseri».

Også debutantene Cecilie Gamst Berg, Stian M. Landgaard og Frank Lande bruker biografien sin i bøkene.

Løvdal og Nordal ønsket å kartlegge strukturene i bøkene og avsløre litterære trender.

- Noe av det mest interessante vi oppdaget, var hvor tydelig den nye selvframstillingstrenden var blant de mest solgte forfatterne, forteller Nordal til ABC Nyheter.

- Risikerer ingenting

Men Nordal understreker at det ikke er det selvbiografiske i seg selv som gjør den norske litteraturen lukket.

- Jeg tror at selvreflekterende litteratur kan fungere som en kollektiv bevissthet og si noe om oss som lever i dag. Men den norske samtidslitteraturen gjør ikke det, hevder Nordal.

For at en selvutleverende roman skal kunne få en funksjon og røre ved leserne på noen som helst måte, må den våge å risikere noe. Det er viljen til å utsette seg for en risiko som skaper god litteratur, skriver Løvdal og Nordal i studien.

- For at selvframstillende litteratur skal ha en virkning, må forfatterne risikere noe når de skriver seg selv inn i fiksjonen. De må våge å stille seg selv i dårlig lys, mener Bergljot Kasegard Nordal.

- Trekker seg unna

Bergljot K. Nordal trekker paralleller mellom selvframstillingen i litteraturen til realityserier og blogging, det å utlevere seg selv er en trend i tiden.

- Spørsmålet er om norske forfattere gjør noe annet enn å fiske etter større publisitet. Media lever av personfokusering, og forfattere som ønsker å selge bøkene sine må gjøre seg interessante for leserne. Selvbiografi og utlevering selger. Men når det oppstår debatt i etterkant, trekker forfatterne seg, sier Nordal.

Hun tenker spesielt på den såkalte Østrem/Ørstavik-debatten i 2005, der Ørstaviks gamle venninne Solveig Østrem gikk ut i Samtiden og hevdet at hun ble brukt som modell for flere av personene i forfatterens romaner.

- Det ble aldri noen ordentlig debatt fordi Hanne Ørstavik trakk seg unna. Det samme skjedde md Nikolai Frobenius, sier Nordal.

Nikolai Frobenius' roman «Teori og praksis» (2005) ble av forlaget lansert som en «løgnaktig selvbiografi». Det var flere personer som mente å kjenne seg igjen i boka og som reagerte på måten Frobenius framstilte tettstedet Rykkin på.

- I stedet for å gå inn i diskusjonen og starte en samfunnsdebatt ut fra litteraturen, sprang Frobenius tilbake og skjulte seg bak fiksjonen. Både Ørstavik og Frobenius forsvarte seg mot kritikken med å insistere på at de skrev romaner, og at tekstene deres både er sanne og ikke sanne. Vi trenger mer vågale forfattere enn det, sier Nordal oppgitt.

- I Norge får den selvutleverende litteraturen ingen annen virkning enn å pirre leserens interesse for forfatteren og slik selge flere bøker. Hanne Ørstavik er utrolig privat i tekstene sine, men det går aldri langt nok til at det kan sies å ha en funksjon i samfunnet.

- Overser leserne

Den selvframstillende trenden er etter Nordals mening tydeligere i Sverige og Danmark, som hos de to svenske forfatterne Maja Lundgren («Myggor och tigrar») og Daniel Sjölin, som i «Världens sista roman» (2007) utforsker den selvbiografiske tendensen i litteraturen og har som programerklæringen at «i världens sista roman måste fiktionen dö».

Nordal viser også til den danske forfatteren Peter Høeg, som i romanen «De måske egnede» (1998) ikke var redd for å trekke selvframstillingsprosjektet ut i det lengste. Han lanserte romanen som en selvbiografi med sterke skildringer fra en oppvekst som adoptivbarn. Boka førte til en kjempedebatt i danske medier, ikke minst siden kjente danske barnevernsinstitusjoner og internatskoler ble svært negativt framstilt i romanen.

- Under en svært tilstelning innrømmet han så for åpen mikrofon at han ikke var adoptert, at han hadde hatt en lykkelig barndom og at «mine biologiske foreldre sitter på balkongen der oppe». Ingen går så langt i norsk litteratur.

Nordal mener leserne blir satt til side i debatten rundt norske selvframstillende romaner. Ørstavik med flere overser leserne, det er i møte med lesernes reaksjoner at debatten stopper opp, når det er her den egentlig skulle ha fortsatt.

- Vi trenger mer vågale forfattere, som tør å gå inn i diskusjoner med lesere som er uenig i litteraturen deres, sier Bergljot Kasegard Nordal.

- Litteraturen kan faktisk ha en virkning, om forfatterne bare ville risikere mer.

ABC Nyheter har vært i dialog med ulike forlag for å få kommentarer fra enkelte av forfatterne. Så langt har kun Cappelen respondert. De informerer om at Saabye Christensen og Karin Fossum ikke er tilgjengelig for kommentar i denne saken.