Glatt skjebnedrama

Karakter: 7 av 10

«Atonement», som har fått den noe klossete norske tittelen «Om forlatelse», er en vakker affære. Første halvdelen av filmen, som også er den mest imponerende, foregår på en enorm eiendom på den engelske landsbygda i 1935. Det er den heteste dagen i året og de nydelige, duse bildene nærmest damper av trykkende varme og uforløst begjær.

Vi møter en overklassefamilie med to døtre som på hver sin måte virker nokså ufordragelige. Snobbete storesøster Cecilia (Keira Knightley) har en tilsynelatende nedlatende holdning til alt og alle. Lillesøster Briony på 13 er en veslevoksen forfatterspire med en løpsk fantasi som skal vise seg å bli skjebnesvanger. Begge er de svake for tjenersønnen Robbie (James McAvoy). Alle er utstyrt med elegante klær og den skingrende, irriterende oveklasse-aksenten som vi kjenner så alt for godt fra lignende filmer om den britiske eliten.

Den forferdelige løgnen

Idyllen blir overraskende brutt av en forferdelig forbrytelse. Briony, som er vitne til udåden, peker ut Robbie som synderen og ødelegger dermed livene til samtlige involverte. Filmen blir brått mørkere og dreier seg mot løgn, svik, savn og krig.

«Om forlatelse» er basert på en berømt roman av samme navn skrevet av Ian McEwan.

Regissør Joe Wright («Pride & Prejudice») avdekker den tragiske og svært omfattende historien lag for lag og hopper fram og tilbake i tid. Til tider fungerer dette svært godt, men av og til blir det irriterende. Styrken ligger i at et av hovedbudskapene i denne filmen er at man ikke alltid skal stole på det man blir fortalt, noe fortellerstilen underbygger. Fiffig.

Imponerende vakkert

Anmeldere verden over har nærmest gått i fistel over dette dramaet, som er nominert til en skokk med Golden Globes og allerede har fått et solid Oscar-stempel. Det er ikke vanskelig å forstå. For tidvis kan bildene ta pusten fra publikum. I en marerittaktig sekvens kommer Robbie til en strand i Frankrike som er fylt med soldater som kun vil hjem. Krigen gjør det merkeligste med folk, men i all sin grusomhet har skildringen av desperasjon en forbløffende vakkerhet i seg. Den grandiose scenen er noe av det mest imponerende jeg har sett på lenge.

Keira Knightley(«Stolthet og fordom», «Pirates of the Caribbean») og James McAvoy («The Last King of Scotland») er også en fryd for øyet. Sistnevnte befester absolutt sin posisjon som «den nye Ewan McGregor».

Litt snytt

Det som er merkelig med «Atonement» er at til tross for at dette er en lang film på over to timer, så føler man seg litt snytt når den er slutt. Det er som om vi ikke på alvor har blitt kjent med hovedpersonene og deres motiver og følelser. Dette er en film som i sin hovedsak handler om lengsel. Lengsel etter den man elsker og lengsel etter å bli tilgitt for en grusom løgn. Dessverre klarer aldri «Atonement» å beskrive disse følelsene så sterkt at det river og røsker i hjerteroten hos publikum. Ikke som den burde. Det blir for glatt, for stort og for vakkert.