Årets musikk, del 2
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Trygve Mathiesen, forfatter + musikkjournalist ABC Nyheter:
Årets album:
1. The Enemy: «We'll Live And Die In These Towns»
Jeg følte det da den kom i sommer, og jeg står fast på det ved årets slutt; dette er årets skive! Fremdeles produserer britene meningsfull garasjerock på meget høyt nivå, og gir stadig nytt liv og påfyll til indiesjangeren. Båsen kunne lett ha stivnet til en innholdsløs klisjé, men the lads of Coventry viser at ved å sette ord på motsetningen mellom det mismodige - «Had Enough» eller «Away From Here» - og forsonende - «We'll Live And Die In These Towns» - er de i stand til formidle en tydelighet og identitet som langt flere enn engelsk ungdom kan gjenkjenne. Musikalsk destillerer The Enemy essensen av det beste av hva rå, britisk gitarbasert powerbeat har fremskaffet siden 60-tallet og opp til i dag. Så enkelt, så ærlig og så hudløst at det er til å gråte av!
2. 1990's: «Cookies»
Anført av den utrolig lekende vårhiten «You're Supposed To Be My Friend», sjarmerte Glasgow-trioen 1990's oss i hjel. Her er det spilleglede, uhøytidelighet og en kåtskap som smitter alle som ikke er immune. Synd for de som er vaksinert mot britbeat av beste merke, for dette virker definitivt som energitilskudd på bleke nordeuropeere. Humor, vennskap, nerdefilosofi og dopreferanser akkompagnert av livsbejagende poppunk gjør at fjorårets byslagord Glasgow Smiles Better! så visst er gyldig også i 2007.
3. Klaxons: «Myths Of The Near Future»
Ganske feilaktig ble Klaxons pådyttet merkelappen «new rave» da de sist vinter ble hauset opp i pressen. Musikalsk er de definitivt en del av indierocken, selv om elektronikaelementer forstyrrer sjangerbeskrivelsen, spesielt på plate. Live fremstår de imidlertid med tydeligere punk/HC- og rockreferanser. Dette har lite med den hjernedøde ravescenen på 90-tallet å gjøre, selv om tekstene riktignok er mer livsfjerne og drømmende enn det som assosieres med garagebeat. Denne plata er uansett full av fantastiske og energiske høydepunkter og umiskjemmelige falsettkoringer, som fjorårets singel «Gravity's Rainbow», vinterens «Golden Skans» eller for den saks skyld coverversjonen av Graces Top 6-hit i UK fra 1994 - «Not Over Yet».
4. Babyshambles: «Shotter's Nation»
Pete Doherty (uttales Dockerty, ikke Doh-ee-rty som altfor mange nordmenn synes å tro) gjenopprettet med «Shotter's Nation» æren etter den mer blandete debutskiva i 2005. Riktignok inneholdt den en av tiårets største manifester i form av tittellåta «Albion», men var i for stor grad preget av et for mange uinspirete versjoner av bra låter. De av oss som har fulgt med på det materialet som bare har vært tilgjengelig på nettet i form av demoer, øvingsopptak og skisser - og som elsket The Libertines - vet uansett at Pete Doherty er et geni ('00-tallets svar på Syd Barrett), og at det meste han gjør akustisk er balsam for sjela. Men i likhet med Barrett oppstår ikke alltid magien i fusjon med bandet. På «Shotter's Nation» stemmer ting imidlertid nok til å gjøre skiva til noe høyt over snittet - med den tøffe singelen «Delivery» som våpendrager.
Artikkelen fortsetter under annonsen
5. Maxïmo Park: «Our Earthly Pleasures»
Newcastlebandet Maxïmo Park har definitivt ikke mista det i 2007. De fulgte opp «A Certain Trigger» fra to år tilbake på en overbevisende måte, og vokalist Paul Smith er som vanlig i teatralskt slag. Mer moden, mer variert og mer reflektert, og med den deilige Maxpark-energien - som med singelen «Our Velocity» - i behold, er de fremdeles sikre vinnere.
6. Arctic Monkeys: «Favourite Worst Nightmare»
7. Diverse: «Anarki & Kaos #II»
8. The Young Knives: «Are Dead... And Some»
9. Blonde Redhead: «23»
10. Ronny Pøbel: «Føkk Døkk!»
Årets konserter:
1. Kaiser Chiefs, Hovefestivalen, 26. juni
Ikke bare årets konsert, men for min del, en av mine beste konsertopplevelser ever! Klokka var halv to på natta, det var kjølig og det høljregna, men vi ensa ingen av delene. Fra før hadde jeg et bra forhold til debutskiva deres, mens jeg hadde stort sett bare hørt på «Yours Truly, Angry Mob» mens jeg hadde tatt oppvasken. Der og da forsto jeg likevel at alle låtene hadde gått inn i, men ikke bare det, jeg opplevde også at alle de nye låtene deres var gull. Når de i tillegg ble framført med energi som på en Sham 69-konsert og med en vokalist som virkelig var bokstavelig talt til stede sammen med publikum, gikk det knapt an å forlange mer.
2. Klaxons, Hovefestivalen, 26. juni
Klaxons sparka i gang årets Hovefestival på en så til de grader overbevisende måte med stenhårdt driv og umiskjennelige Earth, Wind & Fire-falsetter i vokalregisteret. «Lyden av den nye energien» skrev jeg den gang, og minnet om denne fantastiske timen med fengende og originale låter, masse humor og en inkluderende omgangstone fra bandet, har bare vokst i ettertid. Et minne om brusende kjærlighet - til livemusikken.
3. Seven, Parkteatret, 27. september
Med utgangspunkt i den utakknemmelige oppgaven med å spille etter Hærverk under høstens store punklansering på Parkteatret, feide norske Seven - anført av Annette Cigarette - all tvil til side om hvorvidt norsk rock var bedre før eller ikke. En sjelden arrogant og selvsikker frontfigur tok luven av alle naglepunkerne som ikke synes bandet så møkkete nok ut: «- Spell no' punk!», ropte hanekammen foran scenen. «- Hva er punk?», svarte Annette og strakte ut mic'en. «- Øhhh...», stotret den ignorante og akterutseilte 80-tallslevningen noe overrumplende tilbake. Bandet svarte med å fyre opp med powerbeat som få andre, og bleknet minnet om Hærverk i løpet av sekunder. «City's Burning», «She' A Tiger» og «The Train» hevet standarden til norsk rock, og denne gangen manglet bare «No Ordinary Man» for å overkill'e en minnerik kveld.
4. The Fratellis, Rockefeller, 14. april
Med fjorårets «Costello Music» i bagasjen, ankom Fratellis Norge litt underannonsert på PlanBs massemønstring. Vi som likevel sto igjen etter at alle elverumsbandene hadde spilt, fikk et av årets store konsertkick da Fratellis ristet den ene herligheten etter den andre ut av gitarermet. Innen de avsluttet med superlåter som «Henrietta» og «Chelsea Dagger» hadde euforien inntatt hele kroppen.
5. Arcade Fire, Hovefestivalen, 27. juni
Hovefestivalen har tre konserter inne blant de fem beste, og det kan se ut som om det er en av de få konsertopplevelsene jeg har å velge i. Det er imidlertid ikke tilfelle. For ut i fra det faktum at jeg går og ser liveband ca to ganger i uka, sier det faktisk mye mer om Hovefestivalen. Arcade Fire var overjordisk i drivet, enda mer voldsomt i harmoniene, og gikk inn i evigheten da de avsluttet med «Neighbours #1 (Tunnels)».
Artikkelen fortsetter under annonsen
6. Arctic Monkeys, Sentrum Scene, 25. juni
7. The Martial Arts, Garage Oslo, 17. januar
8. The Long Blondes, John Dee, 18. mars
9. JakobinaRina, Café Mono, 8. november
10. Duko (med Wolfgang Flor), Club Maiden, 3. november
Vibeke Saugestad, artist + musikkanmelder ABC Nyheter
Da jeg skulle sette meg og lage en liste over de beste platene fra 2007, gikk det opp for meg hvor lite ny musikk jeg egentlig hører på. Så jeg tror det skal få være et nyttårsforsett for 2008 å kjøpe mer ny musikk. Jeg har med andre ord ingen bred oversikt over alt som har kommet av ny musikk i år, men en liste som dette vil jo alltid bli svært individuell uansett. Nu vel, platene jeg vil trekke fram fra 2007, er:
Årets album:
The Queers: «Munki Brain»
Årets høydepunkt for meg på platefronten. Det er helt drøyt hvordan Joe King gang på gang greier å lire av seg popperle på popperle med største selvfølgelighet, og samtidig få de gode, gamle tre grepene til å høres så nye og freshe ut. Jeg nevner i fleng: «Houston We Have A Problem», «Overdue», «Tangerine», og ikke minst en strålende versjon av Skeeter Davis' «I Can't Stay Mad At You».
Candygirl & Friends: «Candygirl & Friends»
Fevers-trommeslager Travis Ramin er en kreativ fyr, en dyktig produsent og ikke minst en glimrende låtskriver. Slikt lukter det mange og spennende prosjekter av, og en del av dem er samlet her. En ekstremt trivelig plate, herlig upretensiøs - den perfekte lørdagsplate.
Fabienne Delsol: «Between You And Me»
Et av årets mest sjarmerende album kommer fra Bristols-vokalist Fabienne Delsol. For her snakker vi herlig 60-talls-skranglepop. Franskfødte Fabienne er akkurat passe laidback, sensuell og leken, samtidig som hun har gode låter å synge. (Peder fra Pete Berry & The Shake Set bidrar blant annet på låtskriversiden). Singelen «Catch Me A Rat» er intet mindre enn en klassisker.
Chixdiggit: «Chixdiggit II»
Dette er strengt tatt en ny vri på en reissue av Chixdiggits første langspiller, men den får likevel en plass på lista. Chixdiggit, som i sin tid var i Subpops stall, har nemlig, løsningsorienterte som de er, spilt inn sin første plate på nytt for fansen sin skyld da labelen ikke ville trykke opp plata på nytt. Og 11 år med turnering gjør ikke akkurat låtene noe dårligere.
Vibeke Saugestad: «The World Famous Hat Trick»
Siden jeg strengt tatt ikke er journalist, trenger jeg heldigvis ikke tenke på sånt som journalistisk integritet og nevner gladelig min egen plate som jeg er uhyre fornøyd med. Den er på ingen måte nyskapende og på langt nær den beste plata som kom ut i 2007, men en feelgod powerpop-plate for dem som liker det.
The View: «Hats Off To The Buskers»
Dette var en liten overraskelse for meg. Jeg pleier normalt å styre unna nye band fra Storbritannia med litt alternativ, hipp hårsveis. Men skotske The View har laget en veldig fin plate. Jeg vil spesielt trekke fram låter som «Superstar Tradesmen», «Same Jeans» og «Wasted Little DJ's». Finfin gitarpop.
Caddy: «Go Slow»
Det står vel egentig 2006 på coveret på denne plata, men siden dette er en Japan-import, gitt ut på Wizzard In Vinyl, og ikke var å få her hjemme før i år, havner den på min 2007-liste. Bak artistnavnet Caddy skjuler seg Tomas Dahl, musikalsk geni fra Grua, og dette er hans fantastiske DIY debutalbum. Han spiller alle instrumenter selv og lager alle låter selv. Og det er uhyre fengende! Som han sier selv: «Tenk deg Paul Stanley skrive låter sammen med Bryan Adams ... hjemme hos Brian Wilson». Ja takk!
Heavy Trash: «Going Way Out With Heavy Trash»
Dette er den andre plata til Jon Spencers nye prosjekt sammen med gitarist Matt Verta-Ray fra Speedball Baby. Og som det meste den mannen tar i, holder det høy kvalitet. Rockabilly, garagerock, rythm'n'blues, punk og country, i salig, skitten blanding. Pluss at Jon Spencer synger som en Gud, da.
Detroit Cobras: «Tied & True»
Dette er et av mine yndlingsband, og jeg hadde ekstremt høye forventninger til denne plata. Den innfridde dessverre ikke helt, låter dessverre litt uinspirert i forhold til de fantastiske foregående platene. Men man kan ikke være på topp hele tiden, men dette er like fullt et sinnsykt bra band og Rachel synger fortsatt fletta av de fleste. Så det så! Høydepunkter: «Leave My Kitten Alone», «As Long As I Have You» og «The Equals Green Light».
Fountains Of Wayne: «Traffic And Weather»
Nok et av mine yndlingsband og nok en plate jeg hadde ventet på med lengsel og smerte. Og nok en plate som ikke innfridde helt. Fountain Of Waynes plater har alltid vært smekkfulle av snertne poplåter som fester seg etter få gjennomlyttinger, for ikke å snakke om übermorsomme tekster. De finurlige tekstvriene finnes på denne plata også, og her er noen gode låter, som for eksempel «Fire In The Canyon» og «Michael And Heather At The Baggage Claim», selv om denne kanskje ikke er like hitspekket som de forrige. Men plass på lista får den like fullt.
Så er det bare å glede seg til 2008 med nye plater fra Swingin' Neckbreakers, Fleshtones, Helen Love, The Yum Yums og Teenage Bottlerocket, for å nevne noen. Godt nytt!
Se også de øvrige i musikkredaksjonen sine lister over årets beste musikk 2007:
Del 1: (Siv Marte Lorås/Paul A. Nordal)
Del 2: (Trygve Mathiesen/Vibeke Saugestad)
Del 3: (Stein H. Olaussen/Øyvind Andreassen)
Del 4: (Øyvind Moen/Espen A. Amundsen)
