Lyttelua 33 (Eksamensnerver?)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Pål Honerød-Bentsen: Platearbeider, Platekompaniet
Dan Wilson: «Free Life»
På slutten av 90-tallet fikk Semisonic sine 15 minutter i rampelyset med låta «Closing Time». Og selv om lua mener bestemt at låta ble spillt ved siste barbesøk, så var det ikke så mye mer vi fikk høre fra denne gjengen.
Dan Wilson var frontfigur og mannen bak dette bandet, og når de ble oppløst fortsatte han som produsent og låtskriver for blant annet Jason Mraz og Jewel. Mest kjent er han for sitt arbeid sammen med Dixie Chicks på deres «Taking The Long Way». Her er han kreditert på hele syv låter, og samarbeidet resulterte også i at Dan fikk seg en Grammy på hylla for beste sang med «Not Ready To Make Nice». Lua Gratulerer!
«Free Life» er Dan Wilsons første offisielle soloplate, og kjenner du litt til Semisonic vet du omtrent hvordan det låter: Pianobasert poprock med fokus på de gode melodiene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLua ble skuffet ved første lytt, syntes det låt til kjedelig, men ga ikke opp. Allerede ved neste forsøk satt «Breathless» seg fast, og resten lot seg følge. Dan Wilson er en popsnekker med fagbrev, og vet man å sette pris på Neil Finn og Crowded House bør «Free Life» stiftes nærmere bekjentskap med.
Triste jenter med cowboyhatt
Kathleen Edwards: «Back To Me»
Høst kom før vår i år, og varte helt til bladene begynte å bli gule igjen. I mørke ble Kathleen Edwards' «Back To Me» tatt frem igjen.
I et musikalsk landskap bevandret av Ryan Adams og Lucinda Williams forteller den såre stemmen om gutter med svar på alt, som ikke engang vet hvor de var sist natt, savn og sår etterlatt av dumme valg grunnet følelser best glemt. I mars kommer det ny plate, «Asking for Flowers». Lua gleder seg, og håper noen klarer å få henne til en festival langt ute i skogen på Østlandet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Lori McKenna: «Unglamorous»
Karrieren tok ikke fart før husmorcountrybabe Faith Hill spilte inn hennes «Stealing Kisses» og tok tok henne med seg på turne. Da banket også storkapitalen på døren.
Trofaste fans var nok redde for at påkostet produksjon og Nashville-maskineriet skulle ødelegge det nakne utrykket, men fembarnsmoren har med «Unglamorous» levert en av årets beste plater innenfor radiovennlig country. Tekstmessig er hun selvsagt på rett plass med både drikkeproblemer og dårlige ektemenn.
Brandi Carlile: «The Story»
Ung mørkhåret jente med kassegitar og ting på hjertet har fått et noe frynsete rykte av ni millioner sykler i Bejing. Når lua i tillegg leste salgsstickeren «As heard on Grey's Anatomy» skygget den unna...
Lua ser selvsagt ikke på denne serien, men en traust tirsdagskveld zappet den innom og blant leger som var mer opptatt av hverandre enn å redde liv, dukket det opp en låt som medførte at Brandi Carlile fikk en ny sjanse. Musikalsk har hun ikke like flott cowboyhatt som verken Lucinda eller Kathleen, og hun har nok hørt mer på Damien Rice og Jeff Buckley enn på Ryan Adams. Men talent for å sette ord og melodi på det vonde har hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
«The Story» er en meget trist plate med masser av intime følelser, noen ganger blir det nesten for mye, men bare nesten. Ansvarlig for produksjonen er T-Bone Burnett, mannen bak spakene på en annen luefavoritt; Robert Plant | Alisson Krauss «Raising Sand».
Sammen har de laget en plate som får lua til å felle en ørliten tåre i de sene nattetimer før morgenkvisten...
Øyvind Moen: Distriktsjef, Platekompaniet
Ghostface Killah: «The Big Doe Rehab»
Ny skive fra Wu-Tang Clan-medlemmet betyr nye, lange, klassiske soulsamples, akkurat som lua liker det. Denne har fått rikelig med tid i uka som har gått, og innfridd. Den er ikke like sterk som fjorårets «Fishscale», men så var også det et av 2006s aller beste album. «The Big Doe Rehab» finner du ikke på min topp 10-liste i den kommende Lyttelua-kåringen av årets beste album, men det er ikke grunn god nok for ignorere denne. For du kjøper vel mer enn ti plater i året? Hvis ikke, hvordan i alle dager har du funnet ut at Lyttelua er noe for deg?
Boscoe: «Boscoe»
På dette albumet fra 1970 er det mye å sample på, og noe er garantert allerede lånt av oppegående DJs. «Black Power-soul» er ikke lenger på sitt heiteste, den bølgen la vi bak oss for snart ti år siden. Likevel finnes det fortsatt uoppdaget og god musikk i denne sjangeren, og til å hjelpe oss med å finne godbitene har vi Lytteluas venner i Numeros underlabel * (Asterisk). «Boscoe» er den sterkeste utgivelsen hittil i denne serien, som i likhet med Numero får alle sine utgivelser omtalt med stor entusiasme i denne spalten. Noen norske distributører der ute som ser potensialet i dette? Som i det hele tatt leser dette?
Musikalsk og ideologisk finner du Boscoe et sted mellom Gil Scott-Heron, Funkadelic og Joe McPhee. Messing og blås i messing, altså.
Dennis Wilson: «Pacific Ocean Blue»
Ventetiden er over for alle tafatte retrohuer. 4. februar er det i følge musiclover Steinar Pettersen på SonyBMG klart for CD-slipp av Dennis Wilsons eneste soloalbum, mesterverket «Pacific Ocean Blue». Lyttelua er spent som ei finlandshette og klar som ei fenghette. Blir det bonusspor, og i tilfelle hva? Noe tidligere ikke utgitt? Jap-mini? Får albumet endelig den statusen den fortjener, som et av 70-tallets aller beste album? For det er det, kan lua og jeg stå bredbeint på stuebordet til Lindsey Buckingham og rope i kor. Ikke at akkurat han ville sagt seg uenig, han som tross alt har skrevet en låt om den misforståtte trommisen i Beach Boys («D.W. Suite»).
«Pacific Ocean Blue» er et album der det er lettere å snakke om dødpunkter enn høydepunkter, av førstnevnte finnes det nemlig bare ett (som selvsagt er skrevet i samarbeid med selveste Satan i Beach Boys-sammenheng, Mike Love). Uten denne ville B-siden på dette albumet vært tidenes beste, noe den sannsynligvis er likevel.
Plata er spilt inn med de ypperste studiomusikerne på vestkysten, men det er låtskrivertalentet til mellomeldste Wilson-bror som virkelig tar pusten fra en - et talent som viste seg allerede på Beach Boys-plata «Friends» (1968) og som viste seg utover 70-tallet med to-tre idiotsolide bidrag på de fleste utgivelsene til verdens beste band. Der eldstemann Brian skjulte følelsene til det sykelige i tekst og arrangement, bar Dennis de en meter utenpå skjorta, levde de fullt ut og fylte låtene sine med rennestein og stjernehimmel.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Lyttelua truer med å sette tornekranstremenningen hans fra Roma på alle anmeldere som ikke gir denne toppkarakter på nyåret.
Stein Henrik Olaussen: Musikkanmelder med eksamensnerver
Lyttelua Eksamensspesial
Det er tidlig desember. For husmødre betyr det innledningen til julestria, for studenter er det ensbetydende med eksamenskjør. Time på time sitter jeg krumbøyd over alskens fornuftig og ufornuftig faglitteratur og prøver å stapper så mye inn i hodet som jeg bare klarer. Da hjelper det iblant å ha en stødig rytme som kunnskapen kan marsjere inn til, og følgende tre plater har fått kjørt seg i det siste.
Explosions In The Sky: «The Earth is Not A Cold Dead Place»
Denne plata oppdaget jeg faktisk i sin tid under nettopp eksamenslesing. Det dreier seg om rolig gitarbasert postrock av ypperste sort. De tre gitaristene klimprer fram små gitarlinjer som de vever i hverandre helt til de har et dannet et musikalsk teppe så fyldig, så fargerikt og så fint at det er en fryd. Det spenner fra nesten pinlig stillhet til voldsomme kaskader av gitar og trommer, hele tiden med stoisk ro, verdighet og en slags målrettethet. Perfekt enten som bakgrunnsmusikk til lesingen eller som soundtrack når du kikker ut av vinduet og minnes at det nettopp var sommer.
Isis: «Oceanic»
Isis sorteres under metal i de fleste platesjapper. Det er bare fordi de ikke har en egen seksjon for storslått, episk, progressiv tungrock. Greit nok, til tider er gitarene kraftig forvrengte og det brøles kraftig, men Isis har den samme roen som EitS: Det er en jevn progresjon, en stadig utvikling, og en klar retning på denne plata. Post metal, velger noen å kalle det. Det glir avgårde gjennom ni spor som i snitt klokker inn på syv minutter hver. Metal har aldri før vært så behagelig, men samtidig er det sjelden tungrock er så tung og deilig seig som tredjesporet «False Light». Fantastisk!
Sigur Rós: «()»
«Ro» er tydeligvis et stikkord for platene jeg tar for meg i dag. «Lange låter» er visst et annet. Sigur Rós' mystiske album fra 2002 er og blir et nydelig stykke musikk, men det er aller best når man kan nyte det i sin helhet. Og når passer det da bedre å høre på det enn når man vet at man skal sitte stille i timesvis? OK, det finnes sikkert bedre situasjoner enn eksamenslesing å nyte denne plata i, men la oss snu på flisa: Finnes det bedre musikk å sitte stille til enn drømmende, svevende postrock? Neppe. Og i den sjangeren er Sigur Rós standardsettere.
Men eksamenene kommer til slutt, og før du veit ordet av det har du levert en god bunke papirer til tissetantene (eksamensvaktene, that is) og satt din lit til at the powers that be er snille og forståelsesfulle og sørger for at du får studielån en stund til. Og når man nettopp har levert, har man som regel en av to magefølelser, med følgende passende soundtracks:
«Det gikk rett i dass-følelsen»:
Converge: «Concubine»/«Fault And Fracture» (fra «Jane Doe»)
Dette er uten tvil den mest brutale starten på et album noensinne. Uansett sjanger, uansett planet. Rist på alt du har, skrik av full hals, knekk alle pennene dine og spark i stykker et bord, og når disse to låtene er over er du nok ganske tom for både energi og aggresjon.
«Kongefølelsen»:
Motorpsycho: «Hyena» (fra «Black Hole/Blank Canvas»)
Trøndernes konsert i Bergen i forgårs minnet meg på hvilken fantastisk feelgood-låt dette er. Har du godfølelsen etter eksamen, kjør på med denne sangen. Ikke nok med at du rocka eksamenen og har ferie - drømmedama har dumpa han teite typen og kaster lystne blikk i din retning? O glede!
God eksamen!
