Blant årets beste
Blant årets beste
Mange mener de har laget et av årets beste album, men Okkervil Rivers frontmann irriterer seg over at de alltid havner i country-båsen, elsker musikaler og angrer på valget av bandnavn.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Med albumet «The Stage Names» som kom tidligere i år, har det amerikanske bandet Okkervil River begynt å få et rimelig stort publikum og konserten på John Dee i Oslo var utsolgt over to måneder i forveien. ABC Nyheter fikk en prat med låtskriver, vokalist og bandets frontmann Will Sheff.
«The Stage Names» er bandets femte i rekken og har blitt godt mottatt. ABC Nyheters anmelder mente albumet treffer deg midt i hjertet og ga det 8 av 10. Will Sheff forteller at det er dette albumet som har blitt bandets monument og at det er hans favoritt av platene de har gjort.
- Nå er det riktignok slik at den siste alltid er min favoritt. Den dagen det ikke skjer, er en dag jeg frykter selv om jeg følte det litt på den måten med vår andre plate. Jeg likte sangene, men jeg likte ikke produksjonen så godt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSelv om «The Stage Names» er hans favoritt av bandets album forteller Will at det ikke er mer personlig enn de øvrige albumene, og at han ikke er tilhenger av enveiskommunikasjon der man synger om seg selv .
Austin-bandet Okkervil River er klare for Øyafestivalen 2008 (Foto: Promo)
- På noen av låtene kan du kanskje tro at jeg skriver om meg selv, men det har blitt betraktelig forandret. Det jeg liker spesielt godt når det gjelder låtskriving er den muligheten man har til å utfordre folks oppfatning av hendelsene i låtene. Jeg liker ikke at en sang blir som en dagbok-innlegg, så det styrer jeg unna.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFølsomt og perfeksjonistisk
- Albumet er som en samling av historier. Er historiefortelling noe du alltid har vært interessert i?
- Vel, det er ikke selve historiefortellingen som interesserer meg. Jeg er mer interessert i karakterer og det å få dem til å virke ekte. Så for meg blir historiene en bieffekt. Men når det er sagt så vil jeg at låtene alt i alt skal fungere som rocklåter. Hvis man vil lese tekstene i albumcoveret for å få låtene opp på et annet nivå så er de der, men jeg håper folk som ikke forstår engelsk også kan nyte musikken, sier han og forteller at det ikke er planlagt at låtene virker så følsomme.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Jeg har visst en tendens til å fremstå som veldig følsom uansett hva jeg gjør, men det er ikke bevisst. Det har noe med stemmen min og måten jeg skriver på, antar jeg.
- Låtene virker ganske perfeksjonerte. Brukte du mye tid på dem?
- Ja, det har blitt brukt mye tid, og jeg er nok litt perfeksjonistisk av meg. Forhåpentligvis gjør jeg ikke låtene for striglet ved å jobbe dem i hjel. Men jeg har en tendens til å ha veldig sterke formeninger om hvordan ting skal være, og jobber ganske hardt for å oppnå det, sier Will
- Men noen låter går fort å lage. For eksempel ble tittellåten skrevet på tjue minutter og versjonen på albumet er stort sett akkurat slik som da jeg først skrev den, sier han og nevner «Savannah Smiles» som en låt det ble jobbet hardt og lenge med.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Til slutt bare kuttet jeg den brutalt ned til noe virkelig enkelt fordi den bare ble større og større og det funka rett og slett ikke.
Artikkelen fortsetter under annonsenAngrer på bandnavnet
- Måten «Savannah Smiles» er gjort på minner meg om en vuggesang.
- Ja, den er på en måte laget som en vuggesang, forteller Will og spør meg om jeg har sett filmen «Cujo» som er basert på Steven Kings bok med samme tittel. Filmen er fra 70-tallet og handler om en morderisk hund.
- Av en eller annen grunn så har de laget musikken søt og sentimental. Dette gjør filmen enda eklere. Den høres ut som en spilledåse, og slike trekk har alltid skremt meg litt. Jeg antar at jeg hadde dette i bakhodet da jeg jobbet med arrangementene til denne låta. Så den har fått en easy listening- og vuggesangaktig følelse. Jeg tror det er dette som gjør at enkelte ikke liker sangen. De syns den er for sentimental.
«The Stage Names» har fått jevnt over veldig god kritikk, og er bandets femte i rekken.
Okkervil River har tatt bandnavnet etter en elv utenfor St. Petersburg som dukker opp i novellen «Okkervil River» skrevet av Tatyana Tolstaya. Sheff forteller at det underveis i arbeidet med «The Stage Names» gikk opp for ham at rollefigurene han skrev om hadde mye å gjøre med bandnavnet.
- Så nå kan vi endelig rettferdiggjøre at bandnavnet er så vanskelig å skrive og uttale for folk, sier han og spør om navnet høres rart ut for meg som snakker norsk.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Du skjønner, det er egentlig ikke russisk. Det er svensk og elven er oppkalt etter etternavnet til en svensk militær som bodde ved den. Så jeg tror kanskje ikke Okkervil verken høres rart ut eller er vanskelig å uttale for svensker og nordmenn. Men for andre er det et rart navn og jeg skulle ønske vi aldri hadde valgt det, sier Will og legger til at det også irriterer han at folk tror at de er et countryband fordi navnet har «River» i seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Men det er vel minst én låt på «The Stage Names» som er countryaktig?
- Jo da, men for meg høres den mer ut som The Faces eller Rolling Stones. Men når et amerikansk band gjør en slik låt så blir det automatisk kategorisert som country. Når et britisk band har et slikt sound sammenlignes det med Stones. Jeg liker countrymusikk, men jeg hører sjelden på det. De fleste bandene i sjangeren alternativ country som vi ofte sammenlignes med, er band jeg hater, sier Will og ler. Han trekker fram et band som Uncle Tupelo, og det ser ut som han nesten blir fysisk dårlig bare av å nevne navnet.
- Det er musikk som irriterer livet av meg.
I takknemmelighetsgjeld til kunsten
På bandets nettside har Sheff skrevet at det var snakk om å lage «The Stage Names» som et dobbeltalbum. Som motstander av dobbeltalbum måtte jeg konfrontere ham med planen.
- Jeg visste at det var nok materiale til et dobbelt album, og jeg var skikkelig gira på ideen. Men til slutt tenkte jeg «Åh, Will, du kan ikke gi ut et dobbeltalbum», sier han og forteller at han generelt ikke liker så mange dobbeltalbum, og jeg kan dermed innrømme at det var derfor jeg måtte spørre ham om dette.
Artikkelen fortsetter under annonsen- «Exile On Main Street» av Rolling Stones, «The Beatles (White Album)» av The Beatles og «London Calling» av The Clash er riktignok gode dobbelalbum, men jeg kan ikke si at jeg liker alle låtene på de albumene heller. Hvis man hadde kuttet dem ned ville man definitivt fått mesterverk.
Det ble altså ikke noe dobbeltalbum. I stedet gikk de i motsatt retning og laget et kort album med kun ni låter. Sheff forteller at de har så mange bra låter til overs at bandet skal gi ut en tilleggsutgivelse til «The Stage Names» med resten av låtene i løpet av neste år.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Noen av de låtene er mine favoritter, men de ble ikke ferdige i tide. I tillegg har disse sangene så mye å gjøre med albumet at de ikke kan spares til neste utgivelse. Dessuten er jeg ikke så stor fan av å spare låter til senere utgivelser.
Han forklarer at den største inspirasjonskilden gjennom hans musikalske karriere så langt har vært kunsten og et ønske om å gi noe tilbake ettersom bøker, filmer og musikk har vært det viktigste i livet hans.
- Det er som om når noen har reddet livet ditt, eller har betalt kausjon for å slippe deg ut av fengsel. Man vil gjøre gjengjeld. Jeg føler at jeg har et visst ansvar med å gi tilbake til kunsten for all gleden jeg har fått av av den når alt annet i rundt meg ikke gjorde meg lykkelig.
- Jeg har musikksmak som en homofil mann
Sheff er oppvokst i en liten by i New Hampshire med bare 500 innbyggere, men bandet har nå base i Austin, Texas. En by som av mange blir betegnet som en indie-hovedstad med navn som Spoon, Explosions In The Sky og ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead i tillegg til Okkervil River. Hvert år holdes bransjefestivalen South By Southwest i Austin, der også mange norske band og artister har deltatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Når var din første aktive interesse for musikk?
- Den lille byen jeg er fra brukte å sette opp musikaler. Første gangen jeg var på en scene spilte jeg faktisk jesusbarnet. De trengte en baby, og jeg var den nye babyen i byen på den tiden. Jeg var senere med i en rekke musikaler som «Sound Of Music og «Spellemann På Taket». Jeg tror dette har formet min holdning til musikk. Moren min har oppdratt meg til å like musikaler, og jeg elsker dem! På mange måter har jeg musikksmak som en homofil mann, sier Will og ler.
Okkervil River har tatt navnet etter en russisk elv. (Foto: www.okkervilriver.com)
- Hvordan er musikkscenen i Austin?
- Den er veldig variert. Det er ikke så mange likheter mellom de største indiebandene. Vi er venner med stort sett alle og vi liker hverandres musikk, men det er få felles inspirasjonskilder. Austin har alltid vært veldig eklektisk, og det er det som gjør byen så interessant.
Artikkelen fortsetter under annonsenNår samtalen kommer inn på de beste platene for året som snart er omme klarer han ikke å huske noen nye album.
- Jeg vet ikke en gang om jeg hørt noen nye plater i år, sier han og tenker hardt før han blir nødt til å gi opp.
- Hva har du hørt på hvis du ikke har hørt noe særlig på ny musikk?
- Jeg har hørt mye på Dusty Springfield, og latterlig mye på Nina Simone, sier Will og forteller at han også har hørt en del på The Faces, Pavement-plata «Slanted & Enchanted» og bluesartisten Skip James.
- Også har jeg hørt mye på Brentan Wood som sikkert mange tenker på som lettvekter-musikk. Men dette er virkelig musikk som vil få deg i et bedre humør hvis du er litt deppa, sier han og setter i gang å synge noen strofer fra låta «Oogum Boogum» av den kjente soulsangeren.
Det er bare å begynne å glede seg til neste sommer. Okkervil River er allerede bekreftet til Øyafestivalen 2008.
