Kylie: «X» (Parlophone/EMI)Popdronning?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Svakere fra Kylie denne gangen
Etter å ha kjempet sitt livs kamp mot brystkreft de siste årene, er det gledelig å se at Kylie Minogue - som nå bare benytter artistnavnet Kyile - er tilbake der hun hører hjemme: På musikkscenen. Men «X» mangler det lille ekstra som hennes foregående utgivelser har scoret høyt på.
Kylie er eneste kvinnelige artist ved siden av Madonna som har klart å fornye seg i takt med utviklingen og stort sett kommet velberget gjennom utviklingen uten å miste grepet. Hun er utvilsomt et ikon, og har - i hvert fall siden midt på nittitallet - utvist en sjelden god teft for å satse sine kort riktig. Akkurat som hennes amerikanske musikalske medsøster Madonna.
Men på «X», damas tiende album, mangler det likevel noe for at karakteren kan bli like høy som på de tre siste studioplatene; «Light Years» (2000), «Fever» (2002) og «Body Language» (2004). Til tross for dyktige produsenter og et velregissert lydbilde er rett og slett ikke låtene i seg selv sterke nok til å redde produktet.
Det åpner likevel bra med høstene sterke singel, «2 Hearts». Her er Kylie i sitt ess, og leverer varene på samme høye nivå som vi etter hvert er blitt vant til fra henne. Låten er ikke overraskende blitt atter en monsterhit for den lille australske stjernen.
Men allerede fra neste låt, «Speakerphone», begynner albumets svakheter å melde seg. I utgangspunktet kunne også denne vært en potensiell hitsingel for Kylie hvis den hadde dukket opp for noen år tilbake. Men det føles samtidig som et spor Madonna kunne brukt som B-side på en av sine mange singler fra hennes 2005-utgivelse «Confessions On The Dancefloor». Med andre ord en heller svak låt målt mot det kaliberet både Kylie og Madonna har levert de siste årene.
Og det negative inntrykket tar seg dessverre ikke opp igjen med det første. På de to påfølgende sporene, «All I See» og «Cosmic», fremstår Kylie mer som en relativt svak kopi av Janet Jackson i et av sine mindre flatterende R'n'B-øyeblikk. I en form og innpakning som ikke kler Kylie spesielt mye bedre enn de kler Janet.
På «Heart Beat Rock» er i det minste tempoet skrudd opp igjen et hakk, men heller ikke her makter Kylie å tilføre låten sin signatur på et vis som gir den det nødvendige løftet for at den kan plasseres i samme bås som hennes mer vellykkede låter fra damas nærmeste fortids backkatalog.
Og sånn fortsetter det. På «Nu-Di-Ty» fremstår Kylie mest av alt som en alternativ synth-særing som serverer en låt som er blottet for alt som har med hitpotensiale å gjøre. Resultatet blir like sært som det er kjedelig.
«The One» og «Like A Drug» er, i tillegg til førstesingelen «2 Hearts», eneste bidrag på «X» som har et visst hitpotensiale. Ikke at det i seg selv nødvendigvis er et kvalitetsstempel, men i Kylie-sammenheng har det litt å si. Dama har tross alt stått bak noen av inneværende tiårs aller mest vellykkede slagere på listene. Man kan si og mene hva man vil om låter som 2001-hiten «Can't Get You Out Of My Head» og rålekre «Slow» fra forgjengeren «Body Language», men å overse dem som de kanonlåtene de faktisk er blir bare dumt.
Produksjonen er som vanlig up-to-date, men uten at det bidrar til å gi Kylie det ekstra løftet som hun hadde trengt etter tre års pause fra rampelyset. Trøsten får være at dette aldri blir like døllt som da hun debuterte som 18-åring med aldeles grusomme «I Should Be So Lucky», produsert av 80-tallets kanskje aller verste produsentteam, Stock-Aitken-Waterman, som også forurenset verden med musikalsk terror i form av Rick Astley og Jason Donovan.
Men tilbake til «X». Snart 40 år gamle Kylie Minogue har med dette albumet kanskje meldt seg ut av kampen om å gjeninnta poptronen i 2007. Selv en avdanket stjerne som Britney Spears synes å ha bedre tak på karrieren sin enn Kylie dette året. La oss håpe hun kommer sterkere tilbake ved neste korsvei. Det fortjener hun.
Karakter: 5 av 10
