Lyrisk gangster

Lyrisk gangster
Lyrisk gangster
Artikkelen fortsetter under annonsen

Rå og interessant røverhistorie med litt for polerte kanter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karakter: 7 av 10

Det nærmest lyser Oscar av «American Gangster». Hør bare her: Denzel Washington, Russel Crowe, Ridley Scott og sist, men ikke minst, «basert på en sann historie». Fram med gullstatuettene folkens!

Vi befinner oss i New York City på begynnelsen av 70-tallet. Frank Lucas (Denzel Washington) overtar jobben som Harlems største versting etter at den legendariske gangsteren Bumpy Johnson dør. Den målrettede Lucas har jobbet som Bumpys sjåfør i mange år og har definitivt plukket opp et triks eller to på veien. Den lyriske gangsteren har også opplevd nok jævelskap i til å konkludere med at livet i sin helhet koker ned til dette: «Ya are what ya are in this world. That's either one of two things: Either you're somebody, or you ain't nobody». Word.

Somebody special

Og Lucas, han skulle definitivt være en «sombody». Litt etter litt overtar han hele narkotikamarkedet ved å selge dop som både er billigere og renere enn konkurrentens. Lucas har nemlig lært å gå direkte til kilden. Når karrièren hans er på sitt høydepunkt drar han inn en million dollar per dag. Hensynsløst dreper han fiender, truer småfolket, fucker med den italienske mafiaen og bestikker lovens lange arm. Det siste viser seg å være nokså enkelt ettersom politietaten i New York på denne tiden var kjøpt og betalt av kriminelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den ubestikkelige

Utenom én lovlydig mann, selvsagt. Politimannen Richie Roberts (Crowe) ble viden kjent da han i ærlighetens navn leverte inn en million dollar i umerkede sedler som han kom over mens han jobbet. Hans lydighet til etaten gjorde at han ble utstøtt av sine korrupte kolleger og ble sett på en mann man ikke kunne stole på. Men ærlighet varer som kjent lengst og Richie blir satt til å jakte på New Yorks største narkotikagangstere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye å ta av

Det er utrolig mange spennende sider ved denne historien. Du har raseaspektet hvor det blant annet blir satt søkelyset på motsetningene mellom afro-amerikanere og italienerne. «No black man has accomplished what the American Mafia hasn't in a hundred years!», skrikes det i vantro når det kommer fram at den utrolig suksessfulle Lucas viser seg å være svart. Richie Roberts selv er jøde, noe det blir gjort et semi-poeng ut av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som alltid er det også interessant å se hvordan en kriminell organisasjon blir bygget opp. Alle som har nistirret seg gjennom Gudfaren-filmene, eller Sopranos for den saks skyld, må innrømme at det er noe besnærende med dette enorme fokuset på å holde familie samlet.

Men det som først og fremst gjør dette til en severdig film er selvsagt karakterstudiene til Denzel Washington og Russel Crowe. Det er deilig å se Denzel spille en skikkelig «mean motherf...». I det ene minuttet er han kultivert, intelligent og følsom med sin kone, i det neste en småparanoid drapsmaskin. Enkelte sekvenser er overbevisende blodige. For første gang på flere år ga en filmscene meg bokstavelig talt hakeslepp.

Crowe er hakket mer anonym som sliten, skitten, men akk, så nobel politimann, men heller ikke hans innsats er det noe å utsette på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ridley Scott («Gladiator», «Kingdom of Heaven», «Blade Runner») har tydeligvis hatt et hav av informasjon å ta av når han skulle fortelle denne historien. Og til tider virker «American Gangster» litt rotete. Men bildene er tøffe, 70-talls-stilen perfekt ut til fingerspissene og filmen har et imponerende soundtrack.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Oscar

Merkelig nok er nettopp det som gjør denne filmen til Oscar-materiale, som ødelegger litt for mitt helhetsinntrykk. Det hele blir til tider i overkant glatt, grandiost og heroisk etter min smak. Det er rett og slett litt overprodusert. Enkelte replikker ser ut til å være laget for «memorable quotes»-seksjonen på IMBD og virker mer som påtatte visdomsord enn som noe noen faktisk ville sagt. Jeg skulle også ønske at Scott hadde våget å gi dramaet mer rufsete kanter og være mer grå i de etiske spørsmålene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enden på visa er i tillegg nokså tvilsom. Frank Lucas blir til en viss grad framstilt som en helt. Noe som er merkelig ettersom vi har sett all «jækelskapen» han har stelt i stand for fattige rusmisbrukere.

Når det er sagt, så er det viktig å få fram at «American Gangster» er en god gammaldags røverhistorie, som makter å underholde i to og en halv time.