Hvorfor gikk hun ikke bare?

VG har de siste dagene satt fokus på kvinner som har blitt drept av sine menn eller tidligere kjærester. Et kvinneliv er som kjent mindre verdt enn en manns, også her i Norge. Enten det gjelder forskning på såkalte kvinnesykdommer, vaksinering mot kreft eller vold mot kvinner.

Samtlige av mine guttevenner blir opprørte og forbannet når de hører om voldtekt eller menn som mishandler. De aller fleste kvinner og menn blir det. Dette handler ikke om at menn har et kollektiv ansvar for hva en av samme kjønn tilfeldigvis gjør. Men de sosiale konsekvensene ser ikke ut til å være til stede. Mishandling kan fortsette fordi det ikke får noen konsekvenser for den som mishandler. Venner ringer fortsatt. Den månedlige pokerkvelden går som planlagt. Invitasjoner til fest og fredagspils foreligger. Man ber ikke kameraten sin om å skjerpe seg eller spør om hvorfor han slår. Man spør heller om hvorfor kvinnen ikke bare går.

Tidligere polititopp Finn Abrahamsen mener rettssystemet belønner konedrapsmenn gjennom strafferabatt. For eiesyke menn som ikke vil at kona skal slippe unna, kan dette være den «billigste» løsningen, sier han til VG. Men er det så enkelt at «eiesyke menn» kalkulerer med å slippe billig unna vold og drap? Stadig flere ting får meg til å tro nettopp det.

I sommer ble en fotballspiller dømt til 45 dagers fengsel for å ha drapstruet en kvinne. På spørsmål fra VG kunne klubben fortelle at de undersøkte «grundig hvilke ankemuligheter de har og mulighetene for å få dommen endret».

Mens fotballspillere gjerne får kampforbud eller bøter fra klubben for å ha drukket før en kamp eller ikke oppført seg i henhold til klubbens retningslinjer, så er det å true en kvinne på livet åpenbart ikke så farlig. Det viktigste var å få spissen tilbake på banen før sesongen. Det var kanskje ikke helt det den gamle Liverpool-manageren Bill Shankley mente da han sa: «Noen folk tror fotball er et spill på liv og død. Jeg er skuffet over en slik innstilling. Det er langt viktigere enn som så.»

Den svenske forfatteren Unni Drougge fortalte i høst i Dagbladet om sitt samboerskapet med den litterære suksessagenten Niclas Salomonsson. De syv årene de var sammen var preget av rå psykisk og fysisk mishandling. Voldsdømte Salomonsson håndterer norske krimforfattere som Jo Nesbø, Karin Fossum og tidligere justisminister Anne Holt, som alle skriver bøker med detaljrike beskrivelser av mishandling, drap og ikke sjeldent om «eiesyke menn». Karin Fossum sa hun ville vurdere sitt forhold til agenten. De andre nekter å uttale seg.

«Eiesyke menn» trenger ikke kalkulere med å slippe unna vold og drap. Ikke så lenge det kun dreier seg om livet til en kvinne. Fordi de «eiesyke mennene», altså draps- og voldsmennene, har så god støtte blant alle oss andre. Vi har sett en debatt om at kvinner selv må ta ansvar for ikke å bli voldtatt, men hører ikke noe lignende om bevisstgjøring i forhold til menn som utøver eller truer med vold.

Hvordan kan HamKams sportslige leder, Lars Tjærnås, slippe unna med å svare at det viktigste nå er å «ta vare på Andy»? Det er å slippe billig unna, det. Eller forfattere, som har krim som sin spesialitet, la seg presentere av en voldsdømt agent?

Mens kvinner som blir utsatt for vold i tillegg blir utsatt for en form for sosial fordømmelse, kan menn som utøver vold fortsette sine liv som før. Hvorfor gikk hun ikke bare, spør man når kvinner står frem med sin historie. Men de er de heldige. For mange av de som forsøkte å gå, står i dag på VGs liste over drepte kvinner de siste syv årene.

Menn har ingen kollektiv skyld for vold mot kvinner. Men som samfunn har vi et ansvar for å få fakta på bordet og plassere skylden der den hører hjemme. Å tro at æresdrap kun foregår i andre kulturer, er ikke bare rasistisk, men også å putte hodet i sanden. Å kalle drap på kone og barn for en familietragedie, som om det var en uforskyldt ulykke, hører inget steds hjemme.

Dersom man ikke plasserer skylden der den hører hjemme, hos den som slår, så kommer vi aldri videre. Ikke fordi de er menn. Men fordi de er voldsmenn. Og som VG har vist - som regel er det ikke bare å gå.

Les også:

Ikke MIN datter

Skriver om kvinnedrap