Lyttelua 28 (Yes, we love you!)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua holder seg hjemme i stua med musikken fra Oslo World Music Festival på plate, men har vært på 80-tallsnostalgitripp i Dublin.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tord Krogtoft: butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage, har denne uken hørt på følgende musikk med Lyttelua i armkroken:

Etter en hel bråte med gode plater troner endelig Aslag Haugen & Co. på toppen av VG-lista. Velfortjent, ikke mye å si på det.

Her til lands må denne gjengen være noe av det stødigste vi har, de gir ikke ut dårlige plater. Ikke snakk om. Heller ikke her, «Spissrotgang» er fylt til randen av sjelfulle tunes signert Haugen/Moslåtten. De er mer systemkritiske enn noensinne. Radiosingelen «Hallo Telenor» er by/land-problematikk med nikk til statsviteren Stein Rokkan (mannen er oppvokst i Narvik, må vite). «Seks Tusen Hål» bør treffe både trailersjåfører og vår samferdselsminister.

Ikke bare politikk, tittelsporet har et nydelig refreng og en tekst om det gode liv. Det samme er «Fint Å Væra To», men med moden kjærlighet i miksen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lørdag tjuefjerde november spiller Hellbillies på Rockefeller, hvis alt går etter planen er jeg på plass med gode venner. Kanskje fruen også for alt jeg vet.

Samara Lubelski: «Parallell Suns»
Fiolinisten fra Thurston Moores strålende soloplate er ute med ny langspiller i eget navn. «Parallell Suns» er både psykedelisk og folkete i formen, et hviskende lite mesterverk som matcher høstløvet perfekt. Det likner litt på de mest harmoniske partiene fra tidligere nevnte (i en eller annen gammel lue) filmmusikken til tsjekkiske «Valerie And Her Week Of Wonders». Gøyalt å se at Museum of Modern Art bare for noen dager siden var åsted for «The Valerie Project», en nyinnspilling av musikken framført live med et timanns orkester med filmen på storskjerm. Om frøken Lubelski var til stede vites ikke, jeg har faktisk ikke oversikt om hun var i New York den dagen, enda mindre om hun var på Manhattan og/eller MoMA.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nick Lowe: Live på Gamle Logen
Amundsens nye bestevenn var i landet denne uka, og spilte en utmerket konsert på Gamle Logen. Karakteren står kanskje ikke til 100 av 10, men jeg og min nemesis fra Torggata begravde stridsøksa for noen timer, og koste oss voldsomt på rad seks.

Nu, en liten uke etter, står «The Beast In Me» fram som høydepunktet, sjelfulle saker.

Sam Dees: «Good Guys» (spor fra «The Show Must Go On»)
Listen over verdens beste låter er i stadig forandring. Akkurat nå seiler «Good Guys» opp som en soleklar nummer én. Platen låten er hentet fra er et sant mesterverk, Deep/Modern Soul med klassikerstatus.

Good guys don't always win

En tekstlinje noen og enhver bør kunne kjenne seg igjen i, og noe som passet godt når jeg fikk vite at kveldens Zombies-konsert var avlyst. Min venn Andreas står som arrangør.
De kommer heldigvis tilbake i februar, så da passer tittelkuttet vel så godt. På mandag spiller Kenneth Ishak på Parkteateret. The show must go on, indeed.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Paul A. Nordal: musikkjournalistblottet for kred og storbyturist:

Yes we love you!

Live i DublinLive i Dublin

Sist helg befant jeg meg i Dublin for aller første gang. Irlandsbesøket frister til gjentagelser, for hyggeligere folkeslag må man lete etter. Det samme kan ikke sies om snålingen fra Belfast som jeg var så «heldig» å få dele bord med da legendariske The Blue Nile spilte på klubben Vicar Street i sentrum av byen.

The Blue Nile er et band jeg alltid har hatt et sterkt forhold til. Om ikke bandet, så i alle fall alle de fire(!) platene gruppen har klart å gi ut på så kort tid som 25 år! At jeg noen gang skulle få gleden av å oppleve Paul Buchanan og hans bande i levende live på en scene hadde jeg for lengst gitt opp å håpe på.
Og hadde det ikke vært for Facebook, så hadde jeg sannsynligvis heller ikke fått med meg at Nilen skulle spille på en scene nær meg i nøyaktig samme helg som jeg befant meg i den irske hovedstaden. Det har seg nemlig slik at på Facebook kan man legge til lister på profilen sin med for eksempel låter man liker. Den uimotståelige fristelsen om å luke ut et knippe låter jeg har et sterkt forhold til lot jeg ikke gå fra meg da dette tilbudet dukket opp under «notifications» på fjesboken. Og blant disse spesielt utvalgte sporene hadde jeg selvfølgelig krysset av for «Tinseltown In The Rain» - The Blue Niles kanskje aller flotteste enkeltlåt. Som for øvrig også er å finne på den eksellente debutplaten «A Walk Across The Rooftops» fra 1983.

På grunn av mitt valg - at denne ligger inne på min topp ti-liste på Facebook-profilen min - gjorde at jeg plutselig en dag la merke til ordene «On Tour» bak navnet The Blue Nile. Da jeg klikket på lenken fant jeg på det viset sånn helt tilfeldig ut at The Blue Nile spiller i Dublin. Akkurat når jeg skulle dit. O lykke!

Tvetydig nordire

Nå viste det seg imidlertid at konsertarenaen ikke var en helt ordinær konsertscene. I alle fall ikke sett med norske øyne. Min forhåndsbestilte nettbillett sørget nemlig for at jeg var stucked på et bittelite rundt bord - som bare vi to delte - sammen med en særing i 50-årene fra Belfast. På aller første rad! Nå vet jo jeg ikke stort om hvor traumatisk det eventuelt må være for nordirer å plutselig befinne seg i Irland, men i alle fall hadde denne karen et høyst uvanlig forhold til The Blue Nile.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, vi elsker ham!Ja, vi elsker ham!

Han sa ikke stort, men jeg fikk i det minste ut av ham at han hadde sett Nilen en rekke ganger tidligere. Han visste likevel ikke at bandet har gitt ut fire - og ikke tre plater - som han hardnakket påsto. Jeg fikk også ut av ham at han hadde vært på konsert med Buchanan og kompani kvelden før - men da hjemme i Belfast. Med dette i tankene synes jeg det var høyst underlig at han svarte «Oh no! I REALLY don't» på mitt spørsmål om han likte bandet. Og det var ikke gitt i en ironisk tone.

Nok om særingen fra Belfast. Paul Buchanan og hans band leverte sine låter på et like delikat og detaljrikt vis som vi er vant til fra plate. Til den lett gjenkjennelige introen til «A Walk Across The Rooftops», inntok Buchanan scenen med krystallklar stemme og til sylspisse akkompagnementer fra sine medmusikere. Klumpen i halsen var nesten uunngåelig da han videre tok publikum med seg dypt inn i The Blue Niles mange særegne låter som «Stay», «Heatwave», «Over The Hillside», «The Downtown Lights» og «Headlights On The Parade» (de tre siste fra 1989-utgivelsen «Hats»).

Småprat mellom låtene kom som en bonus fra Buchanan, som ellers fremsto som en heller beskjeden musiker med lite annet enn det rent musikalske på hjertet. Mot all formodning både flørtet han med damene i salen og vitset velvillig om irer versus skotter til stor begeistring fra den fullsatte salen. Ja, til og med snålingen ved mitt bord lot seg rive med av bandsjefens mange løse replikker. Akkurat som når han lot seg rive med og sang høylytt sammen med resten av tilhørerne på refrenget til avslutningsnummeret «Tinseltown In The Rain». For der hvor Paul Buchanan normalt skulle ha sunget «Do I love you? / Yes I love you...», ble siste strofe forvandlet til et overdøvende «Yes WE love you» fra en mer eller mindre samstemt sal. Dette kom tilsynelatende som natten på kjerringa for Buchanan som uten å lykkes prøvde å skjule at han måtte tørke bort en tåre eller to på kinnet etter den enorme responsen. Og han var slettes ikke alene om å gå ut i Dublin-natten med tørre kinn...

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Også live i DublinOgså live i Dublin

Is it a sin? NO!
Heller ikke kvelden i forveien gikk vi ut i natten fullstendig tørre. Til tross for et skyfritt Dublin. Men da var det på grunn av svettetokter etter møte med Neil Tennant og Chris Lowe i technopopvidunderet Pet Shop Boys. De spilte i et enormt telt under kunst- og multimediefestivalen Some Days Never End inne på parkområdet til Irish Museum of Moderen Art (IMMA); Royal Hospital, Kilmainham. Man kan si og tenke hva man vil om Pet Shop Boys, men ingen i hele vide verden kan ta fra radarparet at de er to av de ypperste låtskriverne verden har sett gjennom de siste tyve årene eller så. For makan til hitparade denne duoen har å by på har vi ikke sett siden The Beatles', The Beach Boys' eller ABBAs glansdager!

Selve sceneshowet var mer eller mindre identisk med det pet Shop Boys bød oslopublikummet på under deres konsert på Sentrum Scene i våres. Men omgivelsene var betraktelig større, og i en setting som mest av alt minte om Roskildefestivalens Orange Scene, kledde Pet Shop Boys suverene låter som hånd i hanske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var kjempestemning både i og utenfor det gigantiske teltet og mer eller mindre alle de mange tusener av publikummerne syntes å synge velvillig med til tonene fra hitlåter som «It's A Sin», «West End Girls», «Left To My Own Devices», «Opportunities (Let's Make Lots Of Money)», «Rent», «Minimal», «I'm With Stupid» og «Shopping», samt coverlåtene «Always On My Mind» (Elvis Presley) og «Go West» (Village People). Jeg simpelthen elsker dette bandet! De som ikke lar seg forføre av disse låtene må enten lyve - eller eventuelt må de mangle et gen. Punktum!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter oppvisningen strømmet tusener av dublinere - pluss fem forvirrede nordmenn - ut i gatene lykkelig over å ha overværet begivenheten. Også denne overraskende lagt til samme helg som Dublin-turen.

Disse begivenhetene har selvsagt ført til høy rotasjon på iPoden både fra back-katalogen til The Blue Nile og Pet Shop Boys. Konklusjonen er at sistnevntes «Fundamental» fra i fjor er en sterkt undervurdert plate - en av duoens aller beste ved siden av «Actually» (1987) og «Very» (1994). The Blue Niles «High» fra 2004 fortjener også langt mer oppmerksomhet enn hva den har fått, forsåvidt i likhet med den nevnte debuten og «Hats» fra 1989.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Øyvind Moen: fortsatt avtroppende butikksjef på Platekompaniet i Sandvika:

Oslo World Music Festival er i gang, med alt fra Sean Kuti til Valkyrien Allstars i festivalprogrammet. Lyttelua kunne gjerne tenkt seg en tur på førstnevnte og et par andre av festivalens konserter, men frykten for å komme i skade for å høre sistnevnte gjør at både lua og jeg holder oss hjemme i omgivelser der vi selv kan styre musikken. Den økonomiske situasjonen etter to ukers ferie bidrar heller ikke til god festivalstemning. Tiden er med andre ord inne for et dypdykk i høstens plateinnkjøp etter at økonomiske sanksjoner ubønnhørlig og overraskende satte inn tidligere i uka.

«The Very Best Of Ethiopiques»

Øverst i bunken lå samleplata «The Very Best Of Ethiopiques: Hypnotic Grooves From The Legendary Series». Som tittelen forteller de engelskkyndige samler de to CD-ene de friskeste kuttene fra samleserien «Ethiopiques», og som det første kuttet indikerer er dette bra som «Heywete». Elvis Costello har skrevet forordet til den forbilledlige teksten i coverheftet (kjent som linernotes for Natt & Dags lesere). Platene har fått godt med spilletid i ulike klima og situasjoner, men har til luas store tilfredsstillelse tilgode å skuffe. Fire-fem kutt er allerede gitt evig liv på noen av spillelistene til mitt splitter nye digitale avspillingsverktøy (som også frister med en særdeles engasjerende musikkquiz). Spillelistene er dog av gammelt merke, og å komme med på noen av disse regnes som en hedersbetegnelse i begrensede miljøer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjangermessig spriker de 28 kuttene fra R&B via vestlig inspirert popmusikk til jazz, men aldri mer enn at en hører et distinkt etiopisk preg en raskt lærer å like og aldri blir lei. Årets beste verdensmusikkutgivelse og reutgivelse i en og samme pakke? Ikke umulig.

Habib Koité & Bamada: «Afriki»

Tung rotasjon av ovennevnte førte Lyttelua vestover i Afrika til området som i sin tid var det første som skrudde på verdensmusikkradaren i lua, Saharaørkenen og Mali. Ikke nok med det, lua fant like godt frem til den første artisten som skrudde på denne radaren, Habib Koité. Hans siste album hadde ved ukestart fått ufortjent lite spilletid den drøye måneden den har vært på markedet. Ufortjent fordi «Afriki» sannsynligvis viser seg å være den sterkeste utgivelsen fra «The Bluesman From Mali». Ikke overraskende for kjennere av Koité er det gitarspillet som bærer plata. Gitarspill fra, om ikke en annen verden, så i hvert fall et annet kontinent. Låtene minner enda litt mer om vestlig folk, country og bluesmusikk enn tidligere, men innslag av tradisjonelle afrikanske instrumenter og gitarbriljering som ikke kan nevnes for ofte gjør «Afriki» til noe ganske annet enn et hvilket som helst album.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hører du denne uten å senke aggresjonsnivået mot batikk og tresmykker er det noe alvorlig galt med deg. Lua (nå som tagelmust) sliter med reisefeber til neste års «Festival in the Desert». Han har store tanker om Pommactelt inne på festivalområdet, men smiler også tilfreds fordi han endelig har hatt anledning til å høre et album gjentatte ganger igjen. «Kjøpestopp er ikke nødvendigvis en uting,» hvisker han meg i øret idet "Afriki" fader ut for femte gang denne uka. «Men,» legger han til, «det hadde vært skikkelig fett å hatt råd til de nye platene til Youssou N'Dour og Orchestrea Baobab og gjort denne utgaven av lua til en real yariba-edition.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Emmylou Harris: «Songbird»

Den neste utgivelsen i bunken av høstens underspilte innkjøp er uten datostempling og kunne like gjerne blitt gravd frem om noen år. Heldigvis ble ikke det tilfellet. Samleboksen «Songbird» er, i likhet med «Afriki», nevnt i forbifarten i en tidligere utgave av Lyttelua, men det er ikke før denne uka tida har vært på spilletidas side. Selv uten å inkludere det mest kjente materialet, viser de fire CD-platene Harris fra hennes beste side og tjenestegjør både som en fin inngangsport for nybegynneren og som nødvendig påfyll for komplementisten og de av oss som aldri får nok av stemmen fra countrymusikkens øverste hylle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Heavy Metal Box»

Rhino er tøffe! Førsteutgaven av denne relativt nye boksen er formet som en Marshall-forsterker med vribar volumknapp (som seg hør og bør går til 11). Og som så ofte med Rhino er innpakningen verdt pengene alene, men musiclover-etiketten har også denne gangen brukt godt med tid på innholdet. Da tenker jeg ikke bare på linernotes (glimrende) og bilder (sjeldne), men også på den delen av pakka som i bunn og grunn betyr mest(?): Musikken. Når metallens historie skal samles på kun fire CD-plater er det vanskelig å unngå bråk fra langhårete kverulanter ridende på kjepphest. Drit i det. De 70 låtene Rhino har plukket ut er alle gode representanter for sjangeren og løfter stemningen i taket på Elm Street en hvilken som helst lørdag.

I tillegg har Lyttelua kost seg fælt med Stiff-boksen , Plant & Krauss og Eagles denne uka, og irritert seg søvnløs og sømløs over norske avisers slurvete behandling av sistnevnte bands nye album. Dere tar feil, alle sammen. Les heller Tom Skjeklesæthers korrekte anmeldelse på ABC Nyheter.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her