Lyttelua 27 (You raise me up)

Marius Asp, journalist og anmelder i NRK P3 og Lydverket:

They come from Brooklyn, baby. Og denne majestetiske førsteplaten høres ut som TV On The Radios «Return To Cookie Mountain» utbygd og perfeksjonert av Fleetwood Mac anno 1979 i et av Saharas utkantstrøk. Ellerno´ sånt.

Sensasjonelt lyder det uansett, men på en måte som skrur skiva et lite hakk mer åpen for hver gjennomlytting. Med andre ord: Musikk som minner om hvorfor man begynte å elske musikk. «Fyttikatta», hvisker Lua hest.

Ween - «Woman And Man"»(låt)
Min kollega Jørgen Hegstad kalte Weens nye plate «et råtnende kakerlakk-lik», og han har langt på vei rett: Brødrene Dean og Gene gir med moro-eposet «La Cucaracha» motstandere av musikalsk humor rikelig med sølevann på mølla. «She´s gonna be my cock professor, studying my dick / She´s gonna get a master´s degree in fucking me». Hahaha.

Egentlig er det bare én holdbar låt på hele albumet - den drøyt ti minutter lange syrerockekskursjonen «Woman And Man». Den er til gjengjeld så beintøff, pastisj eller ei, at det ryker av Lyttelua hver gang den settes på. Sånt verken tør eller vil jeg kjempe mot.

Karla Bonoff - Karla Bonoff

Dette debutalbumet er, for å parafrasere Gabriel García Márquez, lyden av kjærlighet i kolaens tid; nærmere bestemt slutten av 70-tallet, da stormannsgalskap, paranoia og kynisme begynte å legge et lummert tåkeslør over Los Angeles-åsene.

Karla Bonoff hadde tidligere skrevet låter for Linda Ronstadt og Bonnie Raitt, men på sin selvtitulerte 1977-plate skinner hun sterkere enn disse softrock-dronningene noensinne gjorde. Her går sårbarhet, intelligent og stillfaren dramatikk opp i en nærmest religiøs enhet; tenk deg en mer røslig, jordnær Judee Sill, flankert av nevnte Ronstadt, Glenn Frey og JD Souther, og du er definitivt inne på noe. Høydepunkter inkluderer det åndssvakt vakre åpningssporet «Someone To Lay Down Beside Me», rørende «Falling Star» og mer låvedansvennlige stompere som «I Can´t Hold On» og «Flying High». Essensielle saker, helt enkelt.

Britney Spears - Blackout
It´s Britney, bitch. Og dette er, etter et par-tre gjennomlyttinger, en overraskende og overbevisende Fugl Fønix-oppvisning, med sterkt fokus på det knitrende, maskinelle, kaldt dansbare, småstygge og kåte åttitallet. Hørbare referanser teller Madonna, New Order, Giorgio Moroder, Texas-hostesaft og Pharrell, med vekten av hovedpersonens offentlige forfall som en uttalt premissleverandør gjennom albumet. Desperat? Kanskje. Men sånn skaper man altså kunst.

Øyvind Moen, fortsatt avtroppende butikksjef på Platekompaniet i Sandvika:

Lytteluas ukesyklus starter ofte fredag ettermiddag på bar, slik tilfellet definitivt var forrige uke. Fredag ettermiddag ble Lua fortalt om Rundgrens firesidede konsertplate fra 1978. En plate som oppsummerer karrieren hans frem til 1978 på utmerket og sjelfullt vis. Og det var det siste vi så til han på noen dager, om du da ikke skulle innfinne deg foran platespilleren min. For egen del var Luas forsvinning dobbel ulykke, da påkjenningen fra kraftig allsang (Lua tillater ikke slikt) til Josh Grobans versjon av «You Raise Me Up» åtte ganger lørdag kveld og to-tre dager med spasering i friluft uten lue førte til betent sølvstrupe og nedsatt almenntilstand.

Freaks and Geeks
Nedsatt almenntilstand fører i en viss grad til mer TV-titting, og da er det behagelig å ha vært litt bakpå på innkjøps- og tittefronten. Slik er det mulig å kose seg med tidenes beste high school-serie en god stund etter de drøyeste ambassadørene for serien (takk til Tord). «Freaks and Geeks» er langt fra ny på DVD (2004), men det er spådd at den vil øke omløpshastigheten i disse «Knocked Up»/«Superbad»-dager takket være produsent/skribent Judd Apatow, som står bak dette med mer (mer om det i Lyttelua 22).

Musikken i serien er overveldende. Om dette speiler tidsbildet fra tidlig åttitall, er jeg oppriktig lei meg for ikke å være født tjue år tidligere. Allerede etter én episode så jeg meg nødt til å finne frem coverheftet for å dobbeltsjekke om det virkelig var Van Halen, Kenny Loggins og Styx som strømmet inn i Lyttelua. Siden har det blitt liggende åpent på bordet ved stolen til far og gledet denne ved å være kjøpshjelp til nye tunes.

John David Souther - John David Souther
Klarer du ikke å vente til mandag på den nye Eagles-plata? (Les Tom Skjeklesæthers anmeldelse her). Kjøp denne i mellomtiden, da vel, og få med deg comebacksinglen i sitt originale element. «How Long» låter marginalt tammere i 1972-versjon med J.D. og tidlig Lyttelua-favoritt Ned Doheny enn når Frey, Henley, Scmit og Walsh harmoniserer i 2007. Det er likevel ikke grunn god nok til ikke å sjekke ut denne L.A.-klassikeren og den noe vassere «Black Rose». En ny samleskive med J.D. er passende nok på markedet i disse Eagles/Thomas Seltzer/Kurt Nilsen-dager. Fordelen med denne er prisen og det faktum at den inneholder materiale fra Souther-Hillman-Furay Band, David Geffens kommersielt mislykkede svar på Crosby, Stills & Nash. Deriblant hiten som har gitt navn til denne samlingen, «Border Town».

The Big Stiff Box Set

Rett før deadline dukket denne etterlengtede boksen opp. Lyttelua hadde gjemt den unna, synlig flau over ikke å ha forstått boksens moderne metode for å holde CD-ene på plass. Når platene etter mye plundring til slutt kom løs, kunne en ny uke i den vesle tassens liv begynne. Med boksens fyldige booklete og en kasse Pommac satte han seg ned foran CD-spilleren med et innbitt drag over sømmene. Om hans livslange drøm om å sitte på hodet til Stiff-husfar Nick Lowe blir sann på konserten førstkommende søndag, skal det ikke mangle på anekdoter og kunnskap. Hva Lowe selv har å si om Stiff-tida, Elvis Costello, Graham Parker, leiligheten til Tony Visconti, Johnny Cash og mye mer kan du lese på ABC Nyheter en gang senere på høsten.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her