Et stort tja
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Noen ganger stemmer det bare. Det kan skrangle og gå. Men likevel er det noe med sammensetningen av melodi, tekst, framførelse, produksjon, tid og sted som gjør det helt magisk. Du blir truffet av noe, begynner å smile, røre på armer og bein og føler at du hører noe helt nytt selv om det er de eldste rocketriksene i boka som tas i bruk. Som når Ramones-gitarriff akkompagnerer en snotty teenage-stemme som synger: «I gotta be in till eleven o'clock, but I never get in 'till later.»
The Donnas var som cheerleaders gone bad. De var supersjarmerende og supertøffe på samme tid. Og det vil forundre meg om det ikke ble snekra et og annet fiktivt band på diverse ungpikerom med The Donnas og «American Teenage Rock'n'roll Machine» dundrende ut av spilleren på sent nittitall. For hva mer kunne man vel ønske seg, pene jenter som tok opp arven etter Ramones, Joan Jett og Runaways og lirte av seg den ene punkpoprockperlen etter den andre med største selvfølgelighet. Og jammen kunne de ikke levere varene live også, låtene fungerte faktisk nesten BEDRE live den gangen. Jeg glemmer ikke en briljerende Donna R med dobbelt Marshall-stack på So What. Og søte smil og velvillig autografskriving på det lille backstagerommet etterpå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet har gått noen år siden den gang. Og det var jo selvfølgelig ikke til å unngå at jentene ville miste valpefettet, spisse uttrykket og style både utseende og låter. Og kanskje heller ikke at de ville flytte fra lille Lookout! til Atlantic Records. Men det var fremdeles mange godlåter å glede seg over selv om det ble mindre Ramones og mer Kiss etter hvert, for å si det sånn. Likevel satt man igjen med en følelse av at hver nye plate ble hakket mer strigla og kanskje også hakket mindre interessant. Derfor var det befriende å høre at The Donnas på sitt 7. album, «Bitchin'», nok en gang var ute av majorlabelsirkuset og skulle gi ut på egen label, Purple Feather, gjennom Cooking Vinyl.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPå «Bitchin'», noe coveret i høyeste grad bærer preg av, er det mer enn noen gang 80-talls-hardrock som står i fokus. Og jentene setter like så godt standarden fra første stund med en tung, seig intro som glir over i tittelsporet. Og jeg tenker at nå er de tilbake! Men ... de er ikke helt der ennå, og kanskje vil de slett ikke dit. For la det være sagt, det er en hel del å glede seg over her, det låter tidvis friskt og tøft, selv om lyden kan bli litt vel polert, her er catchy syng-med-refrenger, herlige kubjeller og Donna R får boltre seg fritt og nok en gang vist at hun er en ekstremt dyktig gitarist. Men jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det ikke når helt i mål låtmessig. Visst rykker det i foten, men selv etter mange gjennomlyttinger, er det ingen låter som virkelig stikker seg ut. Jeg sitter liksom hele tiden og venter på at det skal sparke litt mer, på at det skal nå den siste, lille høyden. Og personlig skulle jeg ønske meg litt mer uptempo låter. Det blir litt seigt.
Artikkelen fortsetter under annonsenBest syns jeg de er når de bryter ut av hard-rock-formelen og kommer med overraskende og popete avstikkere, som for eksempel i «What Do I Have To Do», og jeg hadde gjerne sett at det var mer av dette og kanskje da helst i form av sterkere refrenger, det blir ofte tydd til litt for lettvinte WO-O-O-løsninger. Som kan funke, men som man blir litt lei når de kommer så tett som her. Tekstmessig går det som tidligere i gutter og rock og kule ting man kan gjøre etter mørkets frembrudd. Men det er så absolutt trivelige øyeblikk på plata, og mine favoritter er tittellåta, «Save Me», Wasted» og «Better Off Dancing».
Artikkelen fortsetter under annonsenRent personlig ønsker jeg meg punk-Donnas tilbake, men hvis jentene ønsker å la punk-arven ligge, så må de få lov til det. Det som er litt synd, er at jeg hadde en følelse at The Donnas etter forrige skive var litt «lei av hele greia» og hadde derfor håpet at denne plata ville være litt mer «nå skal vi vise dem». Dessverre greier de ikke helt å overbevise meg denne gangen, og jeg sitter med en følelse av en del av den ihuga fansen som trofast har kjøpt skive etter skive og stilt opp på konserter som strengt tatt ikke alltid har vært like inspirerte, nok vil dette av etter denne skiva. Men du skal likevel ikke se bort fra at det vil komme nye til.
