Yeasayer: «All Hour Cymbals» (We Are Free / Tuba)Fortjener verdensherredømme

Yeasayer: All Hour Symbols

(ABC Nyheter): Det frister å kalle musikken til Yeasayer for noe enestående nytt. Debutalbumet «All Hour Cymbals» er en forunderlig mix av det beste innen en rekke genre med inspirasjon fra flere land.

Men er det worldmusikk? Ikke akkurat. I alle fall ikke hvis worldmusikk er det man forbinder med solokarrierer til artister som Paul Simon og Peter Gabriel.

Det kommer automatisk en eksotisk og fremmed følelse av å sette på Yeasayer. Man får lyst til å reise. I det ene øyeblikket befinner du deg på et marked i en trang gate i India, i det andre står du og hamrer løs på bongotrommer et sted i Afrika.

Eventuelt er du rett og slett bare i New York.

Mulig er det akkurat den byen Yeasayer har blitt inspirert av. Med base i kreative Brooklyn står de ingenting tilbake for andre New York band som TV On The Radio og Grizzly Bear eller deres venner i Celebration og Animal Collective når det gjelder å være eksperimentelle.

Kvartetten spiller et ukjent antall instrumenter hver. I tillegg skriver, synger og korer de alle sammen. De har utrolig mange måter å lage vokale lyder på. Akkurat dette gjør at de minner om Animal Collectives vokalister Panda Bear og Avey Tare.

Yeasayer er uansett mer melodipreget og med større instrumentvariasjon enn dyrekollektivet. Det meste er representert. På «No Need To Worry» går koringen så langt at man får en gospel-følelse. Tunge trommer, seig trompet, dyster pianospilling og enda dystrere mannskor.

Låta er som om TV On The Radio og The Polyphonic Spree møttes i en mørk bakgate og begynte å jamme. Sært rett og slett. Den over fem minutter lange låta avsluttes av et ganske heftig gitarparti. Det er godt å høre at de har øre for «god gammeldags» rock også.

«2080» er en av årets beste singler. Kanskje den aller beste. Åpningskuttet «Sunrise» er også utrolig fengende. Generelt er det aller meste bra her, men første halvdel av albumet er hvassere enn siste. Det er også en følelse om at de roter seg litt inn i sin egen jungel på slutten der. Da er det godt at plata er ferdig, for da kan du heller bare sette den på igjen.

Det hadde vært særdeles interessant å oppleve Yeasayer live. Tipper de må huke tak i en hel del kapable gjestemusikere for å skape det lydbildet de har stelt i stand på «All Hour Cymbals». Noen av disse låtene er så kreativt utført og så til fingerspissene perfeksjonert. Hvorfor har ingen gjort dette før? Det er sagt at musikkens språk er universalt. I så fall fortjener Yeasayer verdensherredømme.

Store ord sa du? Jo da, men det kan tillates store ord når man kommer over et band som har laget soundtracket til en samla verden - i alle fall rent musikalsk sett.