The Undertones: «Dig Yourself Deep» (Cooking Vinyl/Bonnier Amigo)Glimrende håndtverk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sammen med blant annet Buzzcocks var The Undertones en sikker leverandør av melodiøs punk på slutten av 70-tallet. Gutta fra Derry i Nord-Irland har hele tiden hatt fokuset rettet mot de gode låtene, og det er liten tvil om at band som for eksempel The Lemonheads har latt seg inspirere.
The Undertones albumdebuterte i 1979, etter å ha sluppet en EP med navnet «Teenage Kicks» året før. Nettopp denne låten skulle vise seg å bli bandets kjenningsmelodi, en tenåringshymne som står som en påle den dag i dag. På begynnelsen av åttitallet hadde karrieren en dalende kurve, noe som medførte at vokalist Feargal Sharkey sluttet og bandet ble oppløst i 1983.
I 1999 var brødrene John og Damian O`Neill, bandets grunnleggere, lei av å vente på Sharkey og fikk med seg Paul McLoone som ny vokalist på noen konserter. Dette førte videre til at bandet gjorde comeback med «Get What You Need» i 2003 , som beviste at gutta på ingen måte hadde glemt sine gamle låtskriverkunster.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Dig Yourself Deep» tar opp tråden fra «Get What You Need» og er en halvtimes vitamininjeksjon til å bli i godt humør av. 14 låter har de fått plass til og stikkordet her er popteft. Det er på ingen måte nybrottsarbeid The Undertones legger for dagen, men de viser seg altså å være verdige forvaltere av sin egen arv. Materialet er svært gitarbasert og rockefoten vil stadig ut og røre på seg. I tillegg har de altså disse melodiene som fester seg på hjernen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTittelkuttet, «So Close» og «Here Comes The Rain» er en sterk innledning som umiddelbart fanger lytterens oppmerksomhet. «We All Talked About You» låter veldig Lemonheads og er en av platens sterkeste kutt med sine fengende melodilinjer.
Platens lengste spor er «Fight My Corner» som klokker inn på rett under tre minutter. Her senkes tempoet og låten bæres av et tøft gitarriff. Låta skiller seg ut fra resten av materialet og fremstår som et av høydepunktene. «Precious Little Wonder» er også en svært fengende sak som i likhet med flere av de andre kuttene viser at bandet har hørt sin dose Kinks.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Move Right In» er en rolig, akustisk låt som skaper den nødvendige variasjonen og McLoone viser at han har en flott stemme. Avslutningen med «She`s So Sweet» og «I`m Recomending Me» tar oss tilbake til rockesporet og gjenoppretter balansen. Allerede etter få gjennomhøringer var det flere av låtene som hadde festet seg og halvtimen går fort unna. Det er alltid et godt tegn.
The Undertones viser med «Dig Yourself Deep» at det er fullt mulig å skape levedyktig, interessant fuzzpop så lenge låtmaterialet er sterkt nok. De har også skjønt at det ikke nytter å tyne CD-formatet til det ytterste innenfor denne genren, men heller la lytterne sitte og sikle etter mer. Overraskende sterkt!