Ikke som andre jenter
Ikke som andre jenter
Charlotte Jacobsen, frontfigur og låtskriver i debuterende Charlotte & The Co-Stars, hører nesten aldri på kvinnelige artister. Det er hos menn hun finner den melankolien og desperasjonen hun liker.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den nye førstedamen i norsk melankolsk rock?
Hun er 32 år, uten formell utdannelse, tidligere med erfaring fra bandet Oyster, og med oppvekst på Skillebekk i Oslo. Charlotte har kanskje ikke så mye historie å vise til, men da hun sendte Charlotte & The Co-Stars første demo til Alexander Kloster-Jensen (Ricochets) og Frode Jacobsen (Madrugada) sa de straks ja til å jobbe med hennes og bandets albumdebut «Win Love Win» som nettopp er gitt ut.
- Jeg er veldig takknemlig for å ha fått jobbe med Alex og Frode. Det vil jeg gjerne gjøre mer av, kommer det med følelse da ABC Nyheter møter en av de mest spennende nye kvinnelige artistene i norsk musikk. Charlotte mener de har lagt ned virkelig kjærlighet i albumet, og at det kan høres.
Kan være sta
- De sa nok ja fordi de hadde troen på dette. At dette var noe de kunne jobbe med. Med min bakgrunn som skikkelig fan av spesielt Ricochets, men også Madrugada, hadde vi sånn sett samme utgangspunktet, men det ble nok litt temperatur i diskusjonene av og til. Jeg kan være ganske sta, og de var sta de også, smiler hun og sier noe om at hun de siste årene har lært mer om det å lytte til andre. Om det å tørre å ta imot og ikke bare gå i det samme sporet hele tiden.
- Jeg er på mange måter glad for at jeg er 32 år nå når jeg debuterer. I hvert fall glad for at jeg ikke ble signet til noe plateselskap som 18-åring. Da hadde jeg nok ikke utviklet meg i denne retningen. Det er nå jeg er moden. Det er nå jeg er klar, røper hun. Selv om ventetiden har vært lang. Albumet har vært klart i over ett år, og nå klarer hun verken å spise eller sove i påvente av den nådeløse dommen fra kritikerne.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Det får briste eller bære. Terningkast eller ikke. Det vil jeg ikke bruke tid til å tenke på, prøver hun å beskytte seg selv med å si. Men man kan se at dette har jaget henne de siste dagene før debutalbumet endelig slippes.
Charlotte Jacobsen har en stemme som både går høyt og lavt, og som uttrykker den smerten og desperasjonen som ligger i kjærlighetstemaene hun beskriver i tekstene sine. Man kan høre at hun er besatt av noe av den samme lidenskapen som er så genialt med Trond Andreassens måte å skrive tekster på og synge i Ricochets. Og hun avslører at hun svært sjelden hører på kvinnelige artister. Ikke fordi de er kvinner, men fordi de ikke leverer det hun søker etter.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hele bandet
- Jeg har hørt mye på Ricochets. Det har jeg. Jeg er nok en skikkelig fan av dem, innrømmer hun glatt. - Trond Andreassen sa en gang til meg at jeg var en kvinnelig utgave av han, røper hun og ler godt. Ikke som om det var dumt sagt. Mer av fryd.
Gjør gjerne duett
- Jeg har veldig lyst til å synge duett med han en dag. Har sagt det til han også, men jeg tror nok ikke det blir noe av. Han synger ikke så mye lenger, kommer det nesten litt trist.
- Ikke for at jeg hermer eller noe slikt men jeg digger måten han..., liksom The Doors, får frem noe desperat i måten han synger på og trøkker til, sier hun og tror nok at hun har utviklet sin egen stil liksom Trond på denne måten.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Det er ikke noe skolert over det jeg gjør. Jeg har ikke gått til noen sangpedagog. Jeg holder det både mørkt nede og høyt oppe slik at det blir veldig dynamisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Ja for du synger mer som gutta på en måte, spør vi forsiktig.
- Jeg liker å bruke stemmen på mange måter men du kan samtidig hele tiden høre at det er meg som synger. Jeg må ikke skrike hele tiden, eller stemmerunke som jeg kaller det. Jeg har ikke noe mål om å vise noe med stemmen hele tiden. Å være tilbakelent og avslappet er vel så viktig som å kunne alle skalaene, mener hun. Og er glad vi ikke sammenligner henne med andre kvinnelige artister som Joni Mitchell eller Carole King. Det er svært få kvinnelige artister hun finner tiden verdt å bruke på, men reagerer positivt når vi nevner PJ Harvey.
Vil covre Billy Idol
- Jeg har en plate med PJ Harvey ja, men det er en ting med meg skjønner du. Jeg hører stort sett bare på mannlige sangere. Det er vanskelig å si hvorfor, men det er noe med følelsene, registeret og desperasjonen jeg ønsker å legge inn i musikken min. Jeg elsker for eksempel så forskjellige sangere som Chris Isaak og Billy Idol. «Rebel Yell» hadde passet inn i bandet mitt. Jeg prøver å få de andre med på å gjøre en nedstrippet coverversjon av den men har ikke kommet i mål med det enda, sier hun og føler seg kun i slekt med Ane Brun i det hun gjør i Norge blant de kvinnelige artistene når det gjelder tekster og melankoli. Hun føler seg annerledes, men liker det.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Samarbeidet tett med medlemmer fra Ricochets og Madrugada
Charlotte & The Co-Stars har delt scene med Madrugada da de spilte på Rockefeller i desember i fjor sammen med Cato Salsa til inntekt for barna i Afghanistan. Men bortsett fra måten hun synger på i tittelsporet «Win Love Win» er det ikke så mye Sivert Høyem-ånd over albumet. Det er langt mer Trond Andreassen og Ricochets, selv om Robert Burås og for så vidt også Ricochets' mollstemte gitarer hviler tungt over debuten.
- Jeg har nok hørt mye på Madrugada også, men valgte bevisst ikke å høre på Madrugada før vi gikk i studio. Jeg var livredd for at det skulle få for mye innflytelse, innrømmer Charlotte. Men mener også det faktum at hun er fan av disse gruppene og det faktum at Alex og Frode har produsert gjør det litt for opplagt å sammenligne hennes musikk med disse gigantene i norsk rock. Hun mener at der finnes noe mer som er hennes eget.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlanter håp i tekstene
- Alle tekstene på «Win Love Win» handler om en eller annen form for kjærlighet. Men ikke nødvendigvis bare kjærlighet mellom mann og kvinne. Det jeg er opptatt av er at det plantes et håp i tekstene. At det aldri er så svart at du ikke ser lyset, sier hun og peker på at det også finnes en slik tanke bak den litt mørke og dystre coverkunsten der grålyset fra vinduene reflekteres fra glassbordet der man bare skimter Charlottes ben. Lenger ut i bookleten åpner det seg i et nydelig landskap fra Hardangervidda der det er mye mer plass - men fortsatt grå belysning!
Charlotte gikk ut bandet Oyster i 2002. De varmet en gang opp for Midnight Choir som er et annet norsk band - bestående av menn - hun er betatt av. Hun trengte å realisere seg selv mer, skaffe eg mer plass, men oppdaget fort at hun ville ha tilbake bandfølelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Det er ingen tvil om hvem som er sjefen når vi heter Charlotte & The Co-Stars, men de andre er aktivt med og arrangerer. Og noe soloprosjekt er dette ikke. Jeg er veldig komfortabel med den gjengen vi er blitt i dette bandet, sier Charlotte og innrømmer at de nok må bli flinkere til å komme seg ut av Oslo-gryta om de skal oppfylle ambisjonene hennes.
- Vi har ligget 11 uker nå på B-lista til P3 og de fleste andre radiostasjoner med «Hi Ho Silver». Vi skal til Fredrikstad for å spille konsert på lørdag som følge av at denne låta har rullet på radio og blitt tatt så godt imot. Det blir vel vår første jobb utenfor Oslo, innrømmer hun nesten litt beklemt. Hun vil ut, og trives på scenen.
Trives på scenen
- Vi er nok røffere live enn på plate. Jeg trives der oppe på scenen og liker å rocke litt, men jeg er ingen sirkussel på nachspiel selv om jeg tilfeldigvis er sanger. Jeg stiller ikke opp hvor som helst og drar en sang. Det må være noe mer enn det, sier hun og kan fortelle at Gunnar Eide Concerts har begynt å ta seg av booking og management for dem. Det betyr mye å gjøre jobben seriøst når en endelig får sjansen. Forrige uke spilte de releasekonsert på Café Mono i Oslo. Og denne gangen kom det ikke bare venner.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Platedebuterer med sitt Co-Stars
- Det er kjempehyggelig å spille for venner, men det er noe helt annet å spille for folk som ikke kjenner deg personlig. Det begynner å skje ting nå, mener hun og forteller at samme kvelden som vi gjør intervjuet skal hun og hennes Co-Stars spille på 10-års jubileet på og for John DEE. Sammen med El Caco!
Charlotte Jacobsen er på mange måter et kvinnelig tilsvar på kreftene i norsk rock som heter Madrugada og Ricochets. Noen døgnflue-problematikk er det ikke snakk om, og med den mottagelsen «Hi Ho Silver» har fått kan man ane en suksess i emning denne høsten for Charlotte & The Co-Stars. Neste radiosingel blir enten «Hurt Myself» eller «Sign Of Weakness». Uansett hvem det blir så er tempoet skrudd opp og rockfoten trøkker mer på. På en måte Madrugada og Ricochets-fans liker. Det vil selv en lærling hos den lokale spåkona klare å lese ut av hender og glasskuler.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Jeg har ikke så store forventninger. Er bare glad skiva endelig er ferdig og ute i butikkene. Jeg orker ikke å bli skuffet så jeg holder forventningene helt nede, men jeg håper jo at folk skal like det, kommer det beskjedent fra ei dame som i en alder av 32 har holdt på med musikk halve livet sitt. Utdannelse eller noe annet å falle tilbake på har hun ikke ofret en tanke.
- Det er slik jeg vil ha det. Jeg vil ikke ha noe sikkerhetsnett. For hadde jeg det hadde jeg nok ikke satset så mye som jeg nå har tenkt å gjøre, røper hun. Målbevisst nok. Modig nok.
