Radiohead: «In Rainbows» (XL/Playground)Befester sin posisjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Da jeg var tolv-tretten år og for alvor begynte å bli interessert i musikk, hørte jeg på gangsta-rap, gikk i baggy klær, og trodde jeg var tøff. Nå, ti års tid senere, er musikksmaken langt mer nyansert, klærne mer fornuftige og selvbildet litt mer realistisk. Litt på samme måte er det egentlig med Radiohead, uten at parallellen bør trekkes for langt: De debuterte med en temmelig streit og kjedelig plate («Pablo Honey») med en nærmest grusom singel («Creep») i 1993, brukte en del år på å modnes (blant annet via klassikeren «OK Computer»), og ti år senere kom «Hail to the Thief» og spredte seg over den musikkinteresserte verden som smerten fra et kjerringstøt - først knapt merkbart, så nærmest eksplosjonsartet.
I modningsprosessen ble de unektelig stadig særere, ristet av seg mainstream-fans så det formelig sprutet, men fikk stadig nye fans i de fleste som gadd å gi platene deres minst to runder i spilleren. På ti år gikk Radiohead fra å være bare enda et britisk poprock-band til å være en gruppe med et unikt uttrykk som ingen helt kunne sette i bås, men som mange kunne finne noe de likte i (parallellen til min oppvekst burde være sluppet for lengst nå).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenRadioheads syvende album utstråler en selvsikkerhet og en målrettethet som tilsier at bandet nå vet hva de er, hvem de er, og at de er komfortable med det. Der «Kid A» for mange kom som julekvelden på kjerringa, kommer «In Rainbows» mer som Donaldbladet i postkassa til den 7 år gamle abonnenten. Det er ikke så overraskende, men forsyne meg, det er jaggu bra saker lell. En knusktørr trommebeat starter ballet i «15 Steps», Thom Yorkes stemme kommer brått inn, og når Jonny Greenwoods gitar dukker opp i venstre øre, skjønner man det: Radiohead er rett og slett tilbake, og det føles godt. Det er suggererende og keitete, fengende og forunderlig om hverandre. De har funnet en god felles linje mellom poprock, fusion og elektronika, og de balanserer på den med presisjon, på samme måte som de gjorde på «Hail to the Thief».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Fra den abnormt tørt produserte førstelåta, der det virker som hver eneste frekvens som høres er håndplukket av bandet selv, går man over i mer støyende krautrock i «Bodysnatchers» som driver ut den samme djevelen som sluttpartiet på «2+2=5» så vellykket jagde vekk i 2003. Når det er unnagjort, får vi servert platas desidert fineste låt, «Nude». Dette er en rolig, vuggende vals basert på elektromanipulerte strykere, bass og, selvfølgelig, Thom Yorkes stemme. Rett og slett en minimalistisk, stilren og deilig låt, som er så innadvent at jeg tror bandmedlemmene hadde øynene lukket da de spilte den inn.
Platas mest kommersielle øyeblikk er «All I Need», egentlig mest på grunn av tittelen. På «Pablo Honey» ville sikkert dette vært en akustisk ballade, på «In Rainbows» er det en pianotung, mørk, litt skummel og etter hvert ganske støyende affære. Og, ikke minst, en fin affære. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om enkeltlåter her, men jeg vil ikke ødelegge for mye av førstegangsopplevelsen din. Det du trenger å vite, er at da sistelåta «Videotape» satte i gang, med tekstlinjene «When I'm at the Pearly Gates / This'll be on my videotape», satt jeg igjen med samme inntrykk som da plata starta - Radiohead er tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg at Radiohead er tilbake betyr at du kan glede deg til en plate der sangene er sterke, der produksjonen er utradisjonell og fascinerende, der nye detaljer dukker opp for hver lytting, der Thom Yorkes stemme ofte fungerer på samme måte som et strykerensemble, der du aldri helt vet hva du har i vente, og der bandet befester sin posisjon som et av verdens største popband - ved å gjøre utrolig mye annet enn pop.
Les Tom Skjeklesæthers «Om å ha hodet helt inn i radioen» og «En nyttig Radiohead-idiot» her.
