Ulver: «Shadows Of The Sun» (Jester/Tuba)Organisk ambience
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ulver startet opp som et tidstypisk norsk black metal band på begynnelsen av 90-tallet. Med utgivelsene «Bergtatt», «Kveldssanger» og «Nattens Madrigal» opparbeidet de seg bra cred innen miljøet. Med «Themes From William Blake's The Marriage Of Heaven And Hell» i 1998 utvidet de horisonten betraktelig, blant annet ved å inkorporere elektronikk, progressive elementer og industrielle virkemidler.
Hovedkomponist og vokalist Kristoffer Rygg fikk på dette tidspunkt selskap av programmerer og pianist Tore Ylwizaker. Sammen beveget de seg mer og mer mot electronika og viste en enorm iver etter å eksperimentere med lyd. Electronicabaserte «Perdition City» skuffet nok en del fans, men de som har et åpent sinn for musikk og vet å sette pris på musikere som hele tiden våger å søke nye veier, vil alltid finne mye glede i Ulvers musikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBandet har levert musikk til en rekke filmproduksjoner de senere år, hvilket bringer oss til «Shadows Of The Sun». Musikken på deres siste utgivelse vitner om et band som åpenbart er svært fascinert av filmmusikkformatet. De presenterer denne gang en organisk instrumentering preget av strykere, piano og Ryggs dempede stemmebruk. Mathias Eick, blant annet kjent fra Jaga Jazzist, leverer smakfulle trompetbidrag mens Pamella Kurstin bidrar med Theremin på et par spor. Det hele flyter av gårde platen igjennom og detaljene trenger noen runder før de når helt inn. Til tider vandrer tankene mot Dead Can Dance, mens andre partier kan minne om det Talk Talk holdt på med mot slutten.
Det er vanskelig å trekke frem høydepunkter fra «Shadows Of The Sun» da dette er materiale som fungerer best som en helhet. Jeg velger likevel å gi ekstra plusspoeng til åpningen «Eon», «All The Love» og tittelkuttet, rett og slett fordi disse delene har trengt lengst inn i bevisstheten til nå. Bandet gjør også en flott versjon av Black Sabbaths «Solitude».
Som du sikkert har skjønt er ikke Ulvers siste utgivelse noe en tar med seg på fest. Den bør heller ikke reduseres til bakgrunnsmusikk. Vil du yte den absolutt rettferdighet setter du på hodetelefonene og stenger resten av verden ute.
