Punkens betydning, del 2

Punk som refleksiv modernitet

(fortsettelsen av del 1)

På dette albumet finner du «40 Versions» (gitt ut i 1979)

I låten «40 Versions» legitimerte eksempelvis Colin Newman i punkbandet Wire problemene og mulighetene ved å ha flere identiteter, da han sang «I never know which version I'm going to be/I seem to have so many choices open to me». Den gang var det å utfordre moderniteten.
I dag er dette ikke lenger en kontroversiell problemstilling, men stadig mer akseptert. Nå kan unge gå ut på konsert å identifisere seg med et punkband på mandag, et countryband på tirsdag, et metalband på onsdag, et indieband på tordag og så videre. Identiteten er skiftende, ikke minst fordi man dyrker det autentiske.

Det autentiske, eller autentisiteten dyrkes gjennom å leve det vi opplever er vårt virkelige selv. Vår egen personlige historie med våre egne erfaringer opphøyes og likestilles med alt og alle andres nettopp gjennom å fremheve det ekte. Slik har autentisitet blitt et nøkkelbegrep, der vi projiserer det som oppleves som kjernen i oss selv. I punken finnes det uttallige tekster som forfekter og provoserer frem viktigheten av å være seg selv. En er Sex Pistols' «I Wanna Be Me» (B-siden på «Anarchy In The UK»), en annet er Tubeway Armys «Are You Real?».

Man kom langt med å være selv selv, autentisk og standhaftig - den gang. Faktisk var det en egenskap som overgikk hva man sto for i seg selv. Det skinte fort gjennom hvem som latet som de var noe annet enn det de var. De ble stemplet som hobbyposører, det verste stempelet man kunne få. I dag er autentisitet et krav også på arbeidsmarkedet. Man skal gjerne starte CV-en sin med en psykologisk selvpresentasjon, som ofte er viktigere enn den formelle kompetansen og arbeidserfaringen.

Gary Numans gamle band forfektet og provoserte på slutten av 70-tallet

Akkurat som identiteten er foranderlig, har også våre kropper blitt formbare. Ikke bare gjennom helsestudioer, bruk av bolere, men også gjennom kirurgiske inngrep. Eller tatoveringer, piercing, scarification eller frivillig valgte amputasjoner. Disse siste spredde seg fra lysskye undergrunnsmiljøer som på 70-tallet, via punken og ble allmenne utover 80-tallet. På midten av 70-tallet var de forbeholdt MC-folk og sjømenn, og sjelden synbare for alle. Rundt 1980 kunne man imidlertid observere punkere som endog hadde tatovert oppned-kors midt i panna.

Tatoveringer ga status, først i rockkretser, og spredde seg snart til alle miljøer og samfunnslag. I dag kjenner jeg trolig flere som har en enn folk som ikke har minst en tatovering. Likså med piercing. De spredde seg fra lysskye S/M- og sexfetisjmiljøer via punkrocken. Først som sikkerhetsnåler gjennom kinn og ører. Så som pynt i ører, neser, brystvorter og kjønnsorganer.

De første londonbandene som Sex Pistols og Throbbing Gristle spilte sin første konserter på sexklubber, og legitimerte således en tabufisert verden for nye og fordomsfrie ungdomskull som i utgangspunktet var ute etter karakteristiske symboler å linke til sin tilhørighet til musikken de hørte på. Adam And The Ants slo gjennom big time i 1980 og hadde image og tekster proppfulle av lær, pisking og dominans og underkastelse. Tenåringene sto i kø for å bidra til å normalisere sexlekene. I dag hever knapt noen på øyebrynene over andres behov for kinky sex eller nihalede katter.

Det siste momentet til Giddens er det han kaller plastisk eller formbar seksualitet. Denne er vår lek og flørt med oss selv som seksuelle subjekter, og tettere enn tidligere knyttet til identitet enn tidligere. Vi er blitt mindre sårbare for å vise aparte og tidligere sterk stigmatiserende og skjulte sider ved vårt private sexliv. Via punken ble vi servert tekster som åpent tilkjennega bi- og S/M-seksualitet i en mye større skala og på en bredere populærkulturell arena enn noen gang før.Som da John Foxx i Ultravox våren '77 sang at «My sex owns just random gender» og «My sex has a wanting wardrobe/I still explore/Of all the bodies I knew and those I want to know».

I radiohiten «Rockwrok» et halvt år senere gikk han enda et steg videre i sin beskrivelse av Londons natteliv. Linjene «Come on, let's tangle in the dark, dark/Fuck like a dog, bite like a shark, shark/An anal sailor in the bar, bar», var sex som identitetslek nesten tjue år før Turbonegers «Sailor man come take my hand, and lead me to the promised land», som også dreier seg om skifting og remodelering av seksuell identitet i senmoderniteten - med distanse, ironi og utfordring av tradisjonalistene.

Men så har jo også Turbo røtter direkte tilbake til punken. Mange andre punkband sang og uttalte seg om skiftende seksualitet også, ikke minst Norske Gutter her hjemme som til og med ble bannlyst på NRK etter å ha ytret sine private (og humoristiske) fantasier om hva de kunne tenke seg å gjøre med prins Haakon Magnus.

Nå mener jeg ikke at punken alene skal ta all æren for denne delen av samfunnsutviklingen de siste tretti årene. Poenget er at den har vært fordomsfri pådriver til i sitt fokus på individet og enkeltmenneskets selvrealisering. Ikke minst fordi punkmusikken har fått en mer og mer sentral plass i ungdomskultuen, har holdingene og attityden vært noe som lytterne og tilhengerne har fått med på kjøpet og absorbert i prosessen de har vært gjennom ved å utvikle et identitetsmessig forhold til artistene. Dermed har mentaliteten også blitt formet på en helt annen måte enn den som har kommet fra politisk korrekt hold - der velmenende sosialarbeidere og akademikere har kommet til kort. Som refleksiv modernitet er den vel dokumentert - og vært en premissleverandør og viktig pådriver.

Les mer musikk her

Les anmeldelsen av Trygve Mathiesens «Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980» her