Punkens betydning, del 1

Her fra bandets legendariske konsert på Pinvinen i Oslo i 1977 (foto: Henrik Laurvik/Scanpix)

Punk som refleksiv modernitet

«Hva har punken betydd for den vestlige verden?», er et spørsmål jeg ofte får. Ja, rent bortsett fra at den fikk ungdom til å spille i band, da. Det i seg selv var viktig nok, men har ikke punken hatt betydning utover det å være en musikalsk gjør-det-sjøl-trigger?

Forandret punken samfunnet også? Hvis jeg kun svarer et kort «ja» på dette spørsmålet, blir jeg selvfølgelig nødt til å forklare og begrunne dette ytterligere. For det paradoksale er at punken ikke hadde noe forsett om å forandre samfunnet, slik hippiebevegelsen hadde. Likevel har punken trolig forandret dagens samfunn mer enn det peace & love-generasjonen klarte. Ikke minst fordi punken var ute etter å aktivisere individet til selvrealisering.

Egne koder
Vi som var punkere på slutten av 70-tallet, ga på en måte «fullstendig faen i hele jævla dritten». Vi følte oss på utsiden av «det etablerte samfunnet», og var mest opptatt av å gjøre ting på vår måte, uavhengig av hvordan resten av offentligheten så på oss. Vi utviklet våre egen koder, våre egne verdiskalaer, våre egne målestokker. Disse tok ikke hensyn til borgelige konvensjoner eller vedtatte sannheter. De ble drevet gjennom av representanter for den nye ungdomsgenerasjonen.

De av oss som spilte i band eller ga ut egne fanziner, var naturlig nok de som hadde størst mulighet til å komme med tydelige føringer og således påvirke utviklingen. Men i utgangspunktet var alle stemmene likeverdige. De som sa noe fornuftig ble lyttet til. Disse stemmene vil i et historisk lys tolkes som kraften fra frie aktører som satte seg opp mot et strukturtungt sosialdemokrati. Ikke fordi vi hadde noe mer til overs for høyresiden, men fordi vi opplevde at det ikke var mulig for systemet som struktur å frigjøre individet. Den oppgaven måtte hver og en av oss gjøre selv!

Sakte forandret samfunnet seg. På 80-tallet ble postpunken som musikk kommersialisert, likeså klesstilen, grafikken og designet. På 90-tallet oppdaget samfunnsforskere og sosiologer at vi ikke lenger levde i det samme samfunnet lenger. Vi hadde gått fra et samfunn bestående av nasjonalstater med et tradisjonelt klasse- og industrisamfunn der folket var oppdratt til i solidaritet å streve etter et felles mål om at alle skulle få oppnå de samme godene. Der målet hadde vært et samfunn hvor alle var likestilte, og fred og harmoni dominerte. Men det var systemet som skulle føre folket til målet, og individets rolle var således i seg selv tonet ned. Dette samfunnet kalles i dag «(den tradisjonelle) moderniteten», blant samfunnsvitere og er utviklet for å beskrive selve samfunnsdiagnosen. I stedet oppdaget man at vi levde som post-modernister i sen-moderniteten, eller i den refleksive moderniteten som briten Anthony Giddens liker å kalle det. Hva hadde skjedd, og hvilken rolle spilte punken i dette?

Her fra hans norgesbesøk i 1999 (foto: Rebekka Westgaard/Scanpix)

Giddens satt opp en rekke betydnigsskillende elementer for det han definerte som refleksiv modernitet. I dette begrepet ligger samfunnet og dets medlemmers evne til en kontinuerlig problematisering og revurdering av sosiale institusjoners betydning på den ene siden, og individets forhold til seg selv og i relasjon til samfunnet på den andre.

Denne evnen til refleksjon og endring har lagt i bunn av modernitetsbegrepet hele veien, men slo ut på en tydeligere måte nå, fordi vi i vesten har kommet oss opp på et nivå der vi har fått dekket våre primære behov, og i tillegg fått overskudd til å skaffe oss mer utdannelse. Vi har skapt oss identiteter med så mye overskudd at vi ikke lenger føler oss blindt underlagt de konvensjonelle og strukturelle føringene som kjennetegner moderniteten. Vi hadde alle begynt å gi litt mer «fullstendig faen i hele jævla dritten».

De uavhengige utnytter nisjen
Ifølge Giddens frembringer denne refleksiviteten en voldsom dynamikk og endringsmotorikk, ikke minst som følge av en økende globalisering. Fra å produsere for det lokale markedet, inngår vi i stedet nye sosiale relasjoner på tvers av store spenn i tid og rom. Det er lett å se eksempelvis den norske platebransjen kontra indiekulturen i et slikt perspektiv. Der de store norske selskapene så og si aldri har klart å lasere en norsk artist internasjonalt, har uavhengige små selskaper som dukket opp under og i kjølvannet av punken, utnyttet nisjer og subkulturelle markedet på et globalt plan.

Utallige norske rockband har solgt plater og turnert både Europa og Nord-Amerika siden begynnelsen av 80-tallet, uten at de store selskapene har vært involvert. Samhandling med likesinnede på tvers av landegrensene har ført til en dynamisk utvikling av subsjangere innenfor populærmusikken, som har gjort det mulig for smale artister å overleve på en helt annen måte enn tidligere.

Denne kontinuerlige refleksjonen og problematiseringen som de senmoderne menneskene foretok skapte det Giddens kaller «det refleksive selvet». Som innebærer at hver og en av oss blir i stand til å foreta langt flere aktive valg. Overskuddet og troen på oss selv som selvstendige og autonome individer har gjort oss til friere aktører, og ikke lenger like bundet av strukturelle føringer. Samtidig har vi blitt mindre og mindre opptatt av å tviholde på en enkelt identitet under hele livsløpet. Vi blir i stand til å integrere de ulike stadiene fra livene våre og rollene våre i en helhetlig og sammenhengende fortelling om hvem vi er. Den interne refleksjonen kommer fra livsløpet selv, og ikke fra utenfraverdenen. Ser vi på punkens rolle i dette, finner vi flere eksempler på tekster der identiteten problematiseres og skifter.

Les fortsettelsen her