Gautam Malkani: «Londonstaner» (Cappelen Forlag, 399 sider, oversatt av Ane F.S. Marwah og Siri Mohammad-Roe)Londonstaner

Å ha den blingeste mobilen i huset er en menneskerett for en rudeboy. Ikke bare fordi det er stilig, men fordi mobiler ble oppfinni for rudeboys. De frigjør deg fra moren og faren din mens de fortsatt får holde en viss greie på deg.

Lider du at en mild aversjon mot slanguttrykk, sms-språk og bastardisert urbant språk, så er dette antakeligvis ikke boka for deg. Klarer du å komme over den språklige terskelen, så vil boka gi deg et innblikk i fire unge gutters jakt på egen identitet og «respekt» i en av Londons forsteder.

Wanna-be gangsta

Hovedhistorien handler om Hardjit, Ravi, Amit og Jas, wanna-be tøffe unge menn som sliter med å frigjøre seg fra familiens, særlig krevende mødres, grep og bli akseptert for det de er. De er småfisk i den store dammen, men tilfeldighetene gjør at deres beskjedne småsvindling med stjålne mobiler plutselig blir big business. For hovedpersonen og fortellerstemmen Jas åpner plutselig det seg en verden av fete biler, fancy restauranter og fine damer. Dette er for ham ukjent territorium, og - skal det vise seg - en mulighet for en spektakulær opp- og nedtur.

Men med Sanjay, uansett hvor mye du prøvde, hvor mye du sa til deg selv at han bare er en sleip runker som flasha spenn, så kunne du ikke unngå å føle deg som om du akkurat hadde blitt bedt om å hente mer naan roti a en a de lyshuda bryllupsgjestene som ikke engang så deg i øya når hun snakka.

Den underliggende historien handler om løsrivelse, maskulinitet og identitet. Den observante leser vil tidlig få med seg at det ligger mer til Jas detaljerte fortellinger enn det som er synlig på overflaten. Overdrivelser, selvmotsigelser og forsøk på å definere virkeligheten slik han selv tror den er, preger hans gjenfortelling. Boka har en tvist på slutten som løfter historien ett hakk opp som et forsøk på å dekonstruere en 19-årig gutts søken etter egen identitet og streben etter aksept i sitt nærmiljø. Men karakterene er litt for endimensjonale, enten det er den wanna-be røffe gjengen Jas omgir seg med, den politisk korrekte sosialdemokratiske læreren, Mr. Ashwood, eller den sleipe gangsteren Sanjay.

Kebabnorsk og overtydeliggjøring

Her haru ett råd fra meg: ikke kødd me oss. For vi r sjefene rundt her og du r dn goraelskende bhanchod som ikke kan snakke morsmåle sitt, ikksant?

Språket er levende, for all del. Men for en som forsøkte å sjekke sin kulhetsfaktor med å spørre sin 17 år yngre lillebror om han hadde «sjekka noen schmø kæber i det siste» og ble avspist med hoderisting og oppgitt blikk, så blir det vel i overkant. Noen ganger er språket så fremtredende at handlingen havner i bakgrunnen, andre ganger fungerer det godt som et fargerikt bakteppe. Uansett så må man kreditere oversetterne, Ane F.S. Marwah og Siri Mohammad-Roe, med en utmerket jobb med å oversette britisk urban slang til kebabnorsk stil.

Overtydeliggjøring er også en av bokas svakheter. Et eksempel er når gamle tradisjoner knyttet til plikt, ære og respekt kommer til uttrykk i krangelen rundt et forestående bryllup. Morens urimelige krav til brudens familie får fatale følger for sønnen, men maler konfliktene for en ung mann med innvandrerbakgrunn med bred pensel. I skyggen av sine foreldres kultur blir han stående med den ene foten i en hengemyr av utdaterte konvensjoner og den andre foten i en ikke mindre kompleks maskulin gjengkultur. Det hele oppsummeres med «komplisert familierelatert dritt».

Hypermaskulinitet

Dypest sett handler boka om at identitet ikke (lenger) handler om etnisitet, hudfarge, religion eller kjønn. Noen av bokas hovedpersoner bruker etnisitet som en måte å bekrefte sin maskulinitet på. Eller kanskje heller, bygge opp under det de mener er macho og maskulint. Men identitet er noe man i stor grad velger selv.

«Londonstaner» fungerer bedre som et blikk inn i en ungdomskultur, enn som en dekonstruering av maskulinitet gjennom en nittenårings øyne. Leses den som en vittig ungdomsroman vil man få en fornøyelig opplevelse. I motsatt fall blir man sittende litt irritert igjen og lure på om ikke man ville fått frem poenget bedre på en annen måte.

«Londonstaner» på 25 ord: D r jævlig vansklig å være ung mann, ikksant. Skjønner'u ikke d, så er'u en pikkløs føkka gando som ikke skjønner verdien av respekt. Ikksant.

Karakter: 7/10