«Huseierne er egoister»

«Peter Batta fra Huseiernes landsforbund representerer en egoisme som tar luven av de fleste humane pretensjoner i vårt samfunn», mener kommentatoren Erling Dokk Holm.

De færreste av dem som har talerett klager over at boligprisene øker. Svært mange mennesker har takket være den enorme veksten i prisene på husvære blitt formuende. Forbausende lett har det gått også, alt har bare økt og økt, inntil det nå ser ut til å mattes av.

Da prisoppgangen startet i 1992 var boligprisene kunstig lave, det var mye rimeligere å kjøpe en brukt bolig enn å bygge en ny. Årsaken til de lave prisene var at renta var høy og at det generelle perspektivet på fremtiden var pessimistisk.

Siden 1988 hadde verdensøkonomien vært inne i en nedgangsperiode og her i Norge ga det seg utslag i at folk mistet jobbene sine og derfor ikke kunne betjene gjelda de hadde. Det var flere selgere enn kjøpere og derfor ble prisen lav.

I dag er situasjonen omvendt, og om 30 år er er ubalansen sannsynligvis enda større. Det fødes mange mennesker i kongeriket, sannsynligvis vil Norges befolkning vil passere 5,5 millioner mennesker innen 2030.

Disse menneskene trenger bolig og siden norsk økonomi er slik den er, vil de aller fleste av dem flokke seg rundt Oslofjorden. Boligprisene i denne delen av landet vil derfor holde seg høye, selv om boligproduksjonen skulle holde seg oppe.

I dag er gjennomsnittsprisen for en brukt enebolig i Oslo på litt over 30 000 kroner per kvadratmeter, i Akershus ligger den på rundt 20 000.

For dem som er inne i boligmarkedet eller som har foreldre som blar opp, fungerer dette noenlunde.

For dem som skal etablere seg er situasjonen en helt annen.

Hvis en lærer og sykepleier slår seg i lag, og verken har arv eller penger i bagasjen, hva har de da av muligheter? Med en felles inntekt på 700 000 får de kanskje lånt 2,5 ganger beløpet, og kan derved kjøpe seg en bolig til 1,750 milllioner.

Hvis de får tre unger blir det en trang tilværelse, og tre barn det er det stadig flere som får. Noe vi forøvrig skal prise oss lykkelig over. Jo flere som blir fødes, desto mindre blir pensjonsbyrdene på hver enkelt. Hva hvis en singel person med 350 000 i inntekt vil skaffe seg en bolig? Da blir det noe til snaut 1 million kroner.

Og hva får man for det i dagens marked? Nesten ingenting, det vil si 33 kvadratmeter langt langt ute fra sentrum.

På sikt er et slikt prisnivå en trussel mot Oslos utvikling, og mye av det samme kan sies om situasjonen i Tromsø, Bergen og Stavanger.

Les også: Oppløs Akershus

En by trenger folk som sitter i kassa på Rimi, som jobber i renhold, som er lærere og sykepleiere, og som tar de mindre godt betalte jobbene i samfunnet.

Og de aller fleste er enige om det, men ingen – ikke en eneste politiker i dette landet – har adressert spørsmålet, og tatt det på alvor.

Men selvsagt er det mulig å gjøre noe med prisnivået på boligmarkedet og generelt finnes det to virkemidler: a) å øke produksjonen av nye boliger, b) å gjøre det dyrere å eie bolig.

Å skaffe flere boliger krever at kommunene i Akershus og de andre fylkene rundt Oslofjorden skaffer rimelige tomter.

En løsning er at staten presser dem til å regulere til boligproduksjon rundt kollektivknutepunkter – med et par unntak så vil de selv helst ikke gjøre noen ting.

En annen løsning er at Oslo kommune omregulerer adskillig mer av kommunens mindre utnyttede arealer til boligbygging.

Ergo må nedre del av Groruddalen bli et renere boligområde, og de store veiene må ned i tuneller, slik at det blir beboelig der.

Les også: Superavkastning i eiendomsfond

Å øke kostnadene ved å eie bolig har vist seg å være en meget upopulær handling i Norge. Imidlertid er eiendomsskatt en svært god idé. I dag reflekterer de høye boligprisene at bolig er et objekt som ikke har samme skatt som andre typer kapital.

Ergo blir stadig mer penger sluset inn i denne spareformen.

Dette er verken bra for landets verdiskapning eller for alle dem som ikke kommer inn på boligmarkedet. Boligskatt vil endre dette bildet og er derfor en sosialt rettferdig og en fornuftig skatt.

Peter Batta fra Huseiernes landsforbund tenker på sine medlemmers ved og vel, og ser boligskatt som det største av alle onder. Han representerer en egoisme som tar luven av de fleste humane pretensjoner i vårt samfunn, og som noen snart burde tørre å skrike ut mot.

For alle som måtte være opptatt av at landets større byer ikke kun blir reservater for de velhavende, er boligskatt veien å gå.

Erling Dokk Holm er forsker ved Arkitekthøyskolen i Oslo innen Institutt for urbanisme. Han skriver i bladet NæringsEiendom hvor denne artikkel tidligere har vært publisert.