Ordene regnet bort
Ordene regnet bort
I øsende regnvær ble den nye statuen av Wenche Foss avduket i Oslo onsdag. - Hjertens, hjertens tusen takk for denne gleden, sa teaterdivaen.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er ikke jeg som skriver dette. Det er NTB. Gode, gamle NTB. Journaliststandens Røde Kors. Avisenes sikkerhetsnett. Det faglige hjelpekorpset vi tyr til når alt annet går skeis.
De uttrykker selv de største begivenheter i så enkle ordelag:
«Blant de fremmøtte var prinsesse Ragnhild og hennes ektemann Erling Lorentzen. Også Oslos tidligere ordfører Per Ditlev-Simonsen var ute av sykesengen og hadde tatt turen til Nationaltheatret der Wenche Foss nå står på sokkel mellom to andre av teatrets store personligheter, Johanne Dybwad og Per Aabel.»
Jeg hadde egne ord jeg også. Men de regnet bokstavelig talt bort. Jeg hadde opptil flere gode ord og formuleringer som jeg skrev med penn på notatblokka mi under avdukningen av statuen.
For jeg var der jeg også - denne regnfulle onsdagen i september.
- Hjertens, hjertens tusen takk for denne gleden, sa Wenche Foss.
Jeg hørte det, selv om jeg stod litt utenfor sperringen. Blant det vanlige publikumet. Jeg visste ikke at det skulle være en sperring som skilte kultureliten og journalistene fra folk flest. Ingen hadde fortalt meg at jeg måtte søke i forveien om å få slippe forbi gjerdet og komme fram til der det skulle skje.
Jeg trodde det bare var å møte opp med kamera og blokk, så var den biffen i boks.
Jeg huket tak i en av vaktene.
– Når kan vi komme inn for å se ordentlig på den der statuen, sa jeg spørrende.
– Tja, svarte vakten. – Det er jo fullt av folk her nå, så det skjer jo ikke før alle har gått.
– Nei, det forstår jeg selvsagt, svarte jeg.
Jeg ga meg muligens for lett.
Jeg stod på utsiden i dag. Sammen med folk flest. Jeg stod mellom paraplyene. Og regnet høljet, og Wenche Foss takket Per Ung som hadde laget statuen. Og Per Ung takket Wenche Foss. Og jeg hadde hettegenser på meg. En grønn en, kjøpt på Grünerløkka i vår. Folk sier den er fin. Jeg hadde regnjakke i går. Da regnet det ikke.
Og jeg skrev fine ord og gode formuleringer. Muligens skrev jeg ett og annet ordspill også. Men jeg husker ikke. For det forsvant alt sammen. Alle ordene mine. De forsvant like før seremonien var over. Da kom det plutselig vann i strie strømmer fra paraplyen ved siden av meg og plasket rett i notatblokka mi, slik at alle bokstavene fløt utover arket som en svart suppe.
– Hva i alle dager, utbrøt jeg. Men da hadde damen med paraplyen gått. Bare parfymelukten hennes hang igjen.
Og nå er jeg hjemme. Jeg sitter ved datamaskinen på soverommet. Det regner ikke, og jeg prøver å tyde ordene fra i ettermiddag, to sider med mening og visdom nådeløst skyllet vekk av djevelens paraply. Jeg drar bare kjensel på noen av ordene. Ordet 'personer' og 'downs', for eksempel. Og muligens også ordet 'plattenslager', skjønt jeg ikke aner hvordan ordet havnet på blokka mi i utgangspunktet.
Det var jo tross alt en statue av Wenche Foss som jeg dro for å dekke. Og når jeg tar det etter hukommelsen, husker jeg at det var massevis av folk til stede, de hadde fine klær på, og jeg husker alle paraplyene, og at svart er en populær paraplyfarge også i år. Og på Narvesen var det salg på hamburgerpølser. De koster 19 kroner, og jeg lurer på om de går som varmt hvetebrød, og regnet høljet, og Lillebjørn Nilsen spilte på gitar, og Ole Edvard Antonsen spilte også noe, jeg vet ikke hva. Og innimellom klappet folk, og en eller annen mann sa noe om at den eneste muligheten til å få Wenche Foss til å stå stille er å lage en bronsestatue av henne og plassere den på sokkel.
Men jeg så aldri statuen. Jeg så aldri hodet på den. Det stod for mange folk i veien. Jeg så bare den nye statuen opp til halsen. Fra halsen av og opp kan jeg bare gjette. Jeg kan bare ta folks ord for at Per Ung ikke plutselig ombestemte seg i siste liten og tenkte, hva om jeg lager en elefant i stedet, elefanter er jo så morsomme å lage, spesielt snabelen.
Jeg tok et bilde av statuen. Fra der jeg stod. Den viser akkurat det jeg så.
Klokken er sent når jeg skriver dette. Og jeg har sett hvordan NTB dekket saken. Jeg har lest alle ordene de brukte, de poengterte formuleringene de kom opp med. De har fått med seg det meste.
Og der jeg bare husker at Ole Edvard Antonsen spilte trompet, skrev NTB at «før avdukingen fikk Wenche Foss en annen gave, en trompetsolo signert Ole Edvard Antonsen. Melodien «Medmenneske», som ble urfremført onsdag, er trompetistens egen hyllest til Wenche Foss».
Og jeg har tenkt som så at det var akkurat slik jeg også ville ha sagt det.
Kanskje bare litt bedre.
Om ikke alle ordene mine hadde rent bort.
