Gråtkvalt latter

Gråtkvalt latter
Gråtkvalt latter
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Kunsten å gråte i kor» er noe så overraskende som en sjarmerende film om overgrep.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karakter 9 av 10

Det er mye å gråte over i den danske filmen «Kunsten å gråte i kor». Men det er også mye å le av. Selv om latteren ofte blir sittende fast nederst i halsen et sted.

Vi møter en særdeles dysfunksjonell familie i en søvnig dansk by på 70-tallet. Mor drukner sine sorger i sovemedisiner mens far sliter med selvmordstanker. Sier han i alle fall. Vi forstår litt etter litt at fars stadige selvmordstrusler egentlig bunner i at han vil ha trøst. En «trøst» som viser seg å være av en type karakter som får det til å gå kaldt nedover ryggen til oss i publikum.

Barnslig slør

- Når far er glad så glemmer han å ta livet av seg, sier den snusfornuftige 11-årige Allan som er hovedpersonen i filmen.

Det er gjennom hans øyne vi opplever historien. Og det er nettopp dette perspektivet som gjør denne filmen så spesiell. Vi opplever overgrepene gjennom et barnslig slør som på et finurlig vis tar brodden av de mest støtende scenene. For barn oppfatter ting på en annen måte enn oss voksne. Og veldig ofte tar de ansvar for ting de rett og slett ikke forstår.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Begravelses-fetish

Allan ser etter hvert på det som sin oppgave å holde faren fornøyd. Han presser sin eldre søster til å trøste faren om natten. Så går det et lys opp for den unge gutten når han forstår at det som virkelig løfter farens humør er når han får lov til å holde begravelsestaler. Den mislykkede, ynkelige melkemannen har nemlig et overraskende språklig talent som får alle som hører på til å knekke sammen og gråte nettopp i kor. Ved hjelp av svulstige klisjeer får han selv den tøffeste machomann til å bryte hulkende sammen. Problemet er at det rett og slett ikke er nok begravelser til å holde familie-tyrannen lykkelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen lette løsninger

«Kunsten å gråte i kor» har en tematikk som er svært ømtålig. Overgrep mot barn er noe av det verste vi kan tenke oss og vekker sterke følelser. Det er ikke fritt for at man sitter med en klump i magen store deler av denne filmen. Hele tiden venter man på at de som blir mishandlet skal slå tilbake og få sin hevn. Uten å røpe for mye så kan jeg si at regissør Peter Schønaug Fog ikke tyr til lette løsninger. For det er nå engang sånn at denne mannspersonen, glitrende skildret av skuespilleren Jesper Asholt, er så ubegripelig stakkarslig, selvhøytidlig, hyklerisk, kvalmende skinnhellig og grusomt manipulerende at man rett og slett må ta seg selv i å synes synd på ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uforglemmelig

Etter hvert så forstår vi at også den uskyldige 11-åringen har arvet noe av sin fars manipulasjonsevner. Han går bokstavlig talt over lik for å prøve og holde familien sammen. Den veslevoksne skuespilleren Jannik Lorenzen gjør en uforglemmelig innsats med sitt oppvakte blikk og sine nøkterne observasjoner.

Selv om «Kunsten å gråte i kor» både er bitende satirisk og til tider veldig morsom, vil ikke det si at temaet incest blir behandlet på en overfladisk måte. Tvert i mot virker denne dempede fortellingen som et sannferdig og presist bilde av en familie i krise.