Lytt og lær!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den New Orleans-fødte sangerinnen/ låtskriveren Mary Gauthier laget et av de beste albumene som kom i 2005, «Mercy Now», en samling sanger på et tekstmessig nivå som ikke ligger tilbake for sjangerens nestor, Lucinda Williams sine, og med en melodisk teft som gir Gauthier akkurat det essensielle personlige preget. Unge norske sangere/ låtskrivere, lytt og lær!
«Between Daylight and Dark» er like bra, uten å være lik. Denne gangen har hun samarbeidet med allestednærværende Joe Henry på produksjonssiden og hun har med seg verdens mest smakfulle gitarist, Greg Leisz, på et rikholdig utvalg strengeinstrumenter.
Gauthier siterer forfatteren Sue Monk Kidd («The Secret Life of Bees») på omslaget:«It was the in-between time, before day leaves and night comes, a time I have never been partial to because of the sadness that lingers in the space between coming and going.». Fundamentet for platas tittel.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPlatas flotte, gyngende tittelkutt er skrevet i samarbeid med den gode, kanadiske sangeren/ låtskriveren Fred Eaglesmith, viss egne plater anbefales for premium bidrag innen litterær låtskriving.
Mary Gauthier har hatt et uvanlig liv og en bemerkelsesverdig karriere. Hun vokste opp hos adoptivforeldre i Thibodaux, Louisianna. Som tenåring rømte hun hjemmefra og tilbrakte tid både på forbedringsanstalter og i fengsel. Etter et avbrudt forsøk på en akademisk utdannelse, endte hun som chef for en Louisianna-restaurant i Boston. Stedet ga navn til Gauthiers debutalbum, «Dixie Kitchen», som kom for ti år siden, da hun var 35 år gammel. Etter tre plater på små selskap, ble hun plukket opp av americana-sjangerens mest prestisjefylte plateselskap, Lost Highway (Willie Nelson, Johnny Cash, Ryan Adams), med utgivelsen av «Mercy Now».
Artikkelen fortsetter under annonsenSangene er pepret med små, presise og originale observasjoner. På «Last of the Hobo Kings» sier Mary: «..He knew how his nation was doing/ By the length of a sidewalk cigarette but..»
Tempoet er gjennomgående skrudd ned, sangene får tid til å synke inn, de velvalgte rytmiske og melodiske detaljene får tid til å puste. «Between Daylight and Dark» er moderne amerikansk folksanger-kunst på sitt aller beste.
Det er bare å øve på hvordan navnet hennes uttales (go-shay), for gir du deg tid til å ta inn over deg denne platen, så melder behovet for å dele oppdagelsen med andre seg raskt.
