Folkeligheten med postadresse

Folkeligheten med postadresse
Folkeligheten med postadresse
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor folkelig er det egentlig å spille trekkspill i bar overkropp, spør ABC Nyheters spaltist Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto/Copyright: Scanpix
DDE opptrer på Tusenfryd.

Du vet det neppe fra før. Men noen mener at den norske folkeligheten har en postadresse. Åge Aleksandersen forstod det allerede for 32 år siden. Da ga nemlig trønderrockens gudfar ut sitt solo debutalbum, «7800 Namsos». Der sang Åge, skulle det vise seg, den svært ideologiske sangen «Langt igjen til Royal Albert Hall». En advarsel fra en erfaren rocker om at drømmer om internasjonal rockkarriere kunne vise seg å bli ensbetydende med en lang, lang, og bortkastet, vandring.

Som vi alle vet gjorde Åge det lurt i å sikte seg inn på nærmere mål. Han har nådd frem, gang på gang. Jeg er likevel overbevist om at Aleksandersen ikke hadde i sine tanker, den gang debuten hans floppet med et par tusen solgte eksemplarer, at noen skulle komme på idéen om at det å være fra Namsos skulle bli den ultimate definisjonen av det å være folkelig. Det å være en artist med bredest mulig apell.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det forholder seg nemlig slik at noen har sett potensialet. Det forretningsmessige potensialet. I å trønde.

På begynnelsen av 90-tallet fikk det tidligere dansebandet After Dark, med støtte av Distriktenes Utbyggingsfond, ressurser til å sette sin forretningsidé ut i livet, spille allsangvennlig sedat trønderboogie med tekster på dialekt, om de nære ting, som fest og fyllesjuke og.. vel.. fest og fyllesjuke. Det viste seg raskt at DDE hadde et stort kommersielt potensiale og siden den gang har Namsos-bandet trillet landet rundt og levert sin folkelighet til mer eller enda mere tørste nordmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bak DDE står forretningsforetaket Rai Rai Entertainment. I en annonse i bransjekatalogen Musikkguidens 2006-utgave har Rai Rai en helsides annonse. Under tittelen «Folkelig Kvalitet» skriver Rai Rai følgende: «En kombinasjon av lang erfaring, folkelighet og evnen til å lytte til folkets ønsker og behov, gjør at vi og våre folkelige arbeidshester alltid er et hestehode foran hva artisteri angår.» Joda.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rai Rai legger til: «Fagutrykket for det vi driver med er musikalsk empati.» Intet mindre.

Nærmere å beskrive en forretningsvisjon er det ikke mulig å komme.

DDE vet at det å definere en visjon og å holde seg til den, er nøkkelen til suksess.

Etter å ha tjent storveis på denne visjonen fikk gutta i DDE og Rai Rai Entertainment for noen få år siden nok en idé. Med brask og bram annonserte de at de var på utkikk etter en etterfølger, altså et band som kunne holde den folkelige fanen høyt, om DDE skulle finne det for godt å ta en kort pause eller rett og slett bestemme seg for virkelig å hvile på sine laurbær.

Ideén ble iverksatt ved at DDE inviterte potensielle band til å møte opp for showcases på bandets sommerturné. (Selvfølgelig heller ikke et helt ueffent grep i forhold til å toppe billettsalg). I Halden stilte blant annet et band, med det i denne sammenhengen innsmigrende navnet Røvballebandet (!), opp for å kjempe om prisen, som i tillegg til ære og berømmelse, var platekontrakt med Rai Rai.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det overrasket selvfølgelig ingen at da turnéen og konkurransen var vel i havn, så var vinneren fra Namsos. Grannes, som de het, er bandet til sønnen til låtskriver og gitarist i DDE, Frode Viken.

Nå på lørdag dro NRK1 i gang en av sine tunge lørdagsunderholdningssatsinger. Den folkelige utgaven av Idol, «Lyden av Lørdag». På forhånd hadde programleder Tore Strømøy fortalt følgende til VG: «Jeg savner mangfoldet blant dagens norske artister. Da jeg var ung, var det mange forskjellige artister med alt fra danseband til heavyrockere. Nå synes jeg det er for mange halvgamle menn i like dresser.»

Hvem Strømøy sikter til her, om ikke Ole Ivars, er ikke helt lett å forstå.

Videre sier han: «Jeg synes også norske folkelige artister får altfor liten oppmerksomhet i media. Det skal vi prøve å gjøre noe med».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vinneren av første runde i «Lyden av lørdag» ble Thomas Brøndboe, broren til DDEs Bjarne og Eskil Brøndboe.

I en TV-høst hvor «Lyden av lørdag» altså har blitt synonymt med «Lyden av folkelig» (NRK er på ingen måte alene om å tilby TV-seerne underholdning der «vanlige» folk skal befnne seg i TV-lysets ubarmhjertighet), er det altså all grunn til å stoppe opp ved nettopp begrepet folkelig.

Om definisjonen av folkelig blir, paradoksalt nok, for smal, er vi virkelig i ferd med å male oss inn i et hjørne. Om vi tillater at noen få, med mer eller mindre uttalte økonomiske interesser, får lov til å bestemme hva som er folkelig, er det stor sjanse for at Norge blir et fattigere land å leve i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Reflekter over følgende eksempel. For et par år siden hadde det kritikerroste og allerede storselgende norske rockbandet Madrugada en kjempehit med duetten «Lift me», sammen med sangerinnen/ låtskriveren Ane Brun. Platene som inneholdt denne sangen solgte mellom to og tre hundre tusen. Madrugada fylte, med Ane Brun som gjest, Oslo Spektrum og konsert-DVDen som kom noen måneder etterpå, solgte også bra. Høsten/ vinteren 2005/2006 var det vanskelig å høre på norsk radio uten å få med seg «Lift me».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det går an å hevde at «folk flest» likte det de hørte. Likevel vil mange si at Madrugada og Ane Brun ikke er folkelige. At de skulle ha sunget «Løft mæ», aller helst på trønderdialekt, for å bli akseptert som folkelige.

Avslutningsvis er det grunn til å minne om at det å være musiker, å være artist, også innebærer å ha både talent og faglige kvalifikasjoner. At det ikke er alle som gjør det bra på karaoke-puben, som bør sikte seg inn på en artistkarriere.

I tillegg; Sett i lys av at vi sakte men sikkert er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, der kunstneriske strømninger fra hele verden få stadig større innpass, er det all grunn til å passe på at noen ikke får tatt patent på begrepet «folkelig». Kanskje spesielt ikke folk som synes det er stas å spille trekkspill i bar overkropp.

Les ukens plateanmeldelser her

Les Lyttelua her