Femi blir sjef

-Din jævla sinke!

Nå skar stemmen tydelig gjennom. Jeg stivnet og trodde et øyeblikk det var meg den hissige damen snakket til, men så hørte jeg en hel masse tuting og hvining i bremser, før en kakafoni av fargerike skjellsord på både tysk og norsk overøste meg.

Jeg holdt telefonen et stykke bort fra hodet til kvinnemennesket var tilbake:

- Vera Wang!
- Eh, unnskyld?
- Vera Wang! Diane von Furstenberg! Anna Sui! Donna Karen! Ralph Lauren! Jill Stuart! Nå, was sagen sie? Hm? Hmmmm?!
- Unnskyld, hvem er det egentlig jeg snakker med?

Det var så mye støy i den andre enden at det var umulig å få med seg hva dama pratet om. Men jeg skjønte det var noe hun forsøkte å fortelle meg.

- Mein Liebchen. Ach, du aner virkelig ikke hvor mange idiåååter de slipper løs på veiene nå til dags. Nå! Kjører du self?

- Nei...

- Gut! Du har kastet deg på den grønne bølge, forstår jeg. Ny-y-ydelig, rett og slett nydelig. Jeg tenker etnisk, jeg tenker bast og hamp, rødhåret hulder i skogen, høstløv, bark, frostrøyk, oversized strikkejakke og alt som hører med til det der new age- og jævla delifinkjøret. Nå. Dét tar vi senere. Til saken!

Jeg var stum. Jeg ante virkelig ikke hva dette gale kvinnemennesket bablet i vei om.

- Ach, entschuldigen, jeg glemmer jo rent å presentere meg. Mitt navn er Annie Devillies. Sjefredaktør i «Creation».

Du vil være redaktør for vår innovative nettsatsing, nicht wahr?

Ah-haa! I ren desperasjon hadde jeg den siste tiden pøst ut så mange jobbsøknader at jeg totalt hadde mistet oversikten.

Nå gikk det langsomt opp for meg at mine dager som slizy mykpornoforfatter sannsynligvis var talte. Akkurat idet jeg var i ferd med å ta den grimme sannhet innover meg, nemlig at jeg i en alder av 29 ikke er i nærheten av å ha startet på noe som i det hele tatt minner om en anstendig yrkeskarriere, ser lykken ut til å snu.

Endelig skal jeg få en jobb som vil gjøre underverker for selvfølelsen min. Og det er på tide, for i det siste har den befunnet seg på samme nivå som bruttonasjonalproduktet i Burundi.

Men særlig redaktørete kan jeg ikke ha hørt ut da jeg kvekket:

- Jo. Joda. D-det stemmer.

- Nå. Gut. Så du er altså online? Du lever ditt liv i den virtuelle verden? Har kontroll over hva som rører seg på det schtooore world wide web? Har erfaring soom skribent og redaktør? Stemmer, stemmer ikke?

Online? Redaktør? Hm. Når jeg tenker etter, så var det vel et sted på CVen min at jeg skrøt på meg noe erfaring som «nettredaktør», siden jeg hadde ansvar for å legge artiklene vi skrev i russeavisa ut på hjemmesida til skolen vår. Men det kan vel tenkes at jeg overdrev min kjennskap til nettmediet en smule. Da jeg skrev «altomfattende kunnskap om internetts posisjon i vår nye digitale mediehverdag» var det mest fordi setningen hørtes så riktig ut, og i det siste har jeg jo brukt uforbeholdent mye tid på å spore opp gamle ekser og elskere på Facebook.

Og erfaring som skribent... Vel, bortsett fra de siste ukenes innsats som smussforfatter, var jeg jo med i studentavisa på Blindern en periode, hovedsakelig fordi de hadde de kuleste festene og de kjekkeste guttene. Jeg kan ikke huske at jeg skrev så innmari mye. Men alle pynter jo på sin egen CV, gjør de ikke? Elevrådsformann i 8. klasse blir fort forvandlet til «krevende styreverv» og så videre. Det er jo noe alle vet...

- Jepp, det stemmer, svarer jeg til slutt, så overbevisende jeg klarer.

- Super! Du, daaarling, du skal bli vår nye pengemaskin. Det er jo på internettet pengene ligger, vet du. Dama bjeffer ikke lenger til meg, men kurrer nærmest innsmigrende inn i øret mitt:

- Da er vi enige, jah? Og forresten: Du er petite, nicht wahr? Kler deg chickt? Ikke for outrert? Holder deg unna de fæle karbohydratene?

Jeg svarer bekreftende, uten helt å vite hva hun sikter til, og avslutter samtalen.

Jeg blir sittende paff i over et minutt. Hva var det som egentlig skjedde nå? Fikk jeg jobb over telefonen? EN REDAKTØRJOBB!

Hurra, hurra! Jeg har fått meg jobb. Ikke bare det, jeg skal bli sjef!

Jeg ser for meg hvordan jeg skal være. Streng, men rettferdig.

«Jeg skal bli den neste Anna Wintour! Bare elsket av alle.» (Foto: 20th Century Fox/Filmweb)

Men akk, hvor lenge var Eva... Da jeg formidler den glade nyheten til venninnene mine, viser det seg at de slett ikke deler så mye som en bittelitten del av begeistringen min:

- Er du klar over hvor overflatisk og kynisk motebransjen er?! Og nå skal du henge med disse anorektiske menneskene? er Monas reaksjon.

- Det er jo bare på nettet. Da er det vel ikke så farlig? sier jeg med tynn stemme, men merker at den selvtillitsboosten jeg fikk under samtalen med Annie Devillies som ved et trylleslag er forsvunnet.

Frida har andre bekymringer.

- Moteblad? Skal du virkelig være redaktør for et moteblad? Du?!

- Det sier du bare fordi du ikke unner meg suksess! Du liker meg bare når jeg er mislykka, du, smeller jeg tilbake, og prøver å virke svært forurettet. Ikke søren om hun skal få vite at jeg innerst inne deler hennes bekymring.

I mine rosa fantasier sitter jeg allerede på første rad sammen med Vanessa Rudjord under motevisningene på New York Fashion Week. Eller drikker Cosmopolitan sammen med Signy Fardal mens vi diskuterer neste sesongs Haute Couture.

Det er sånn det kommer til å bli. Det er jeg sikker på.

Forrige Femi Fatal:

Femi Fatal gjør et pornoforsøk

Les mer Femi Fatal